USA og USA-imperiet i norske hjerter

Norske stats-, utenriks- og «forsvars»-ministre som kan forene sin samvittighet med å la seg lede av USAs utbyttere, mordere og torturister, burde vært overvåket som USA-imperiets nyttige idioter, mener konflikt- og fredsforskeren Johan Galtung.

SOM TENÅRING LIKE

etter krigens slutt hadde jeg en sterk opplevelse. Noen som sto meg meget nær hadde flyktet til Sverige og kom tilbake - som kommunister. Beundringen for Sovjet var sterk og den gikk langt hinsides det opplagte at det var den Røde Armé som hadde beseiret den tyske Wehrmacht. Ikke de allierte, deres landgang i Normandie for 60 år siden var en parademarsj sammenliknet med Sovjets kamp. Drepe sivilbefolkning kunne de allierte, 600 000 kvinner og barn bombet ihjel i tyske byer. I Caen, Calvados og Basse Normandie drepte de 30 000 franskmenn for å frigjøre dem, og for å drive noen tyskere ut på markene hvor det var lett å drepe dem også. Dette har vært tabu inntil nylig.

Men tilbake til kommunistene. Deres bakgrunn var 1930-årenes sammenlikning, til Sovjets fordel, mellom kapitalisme i krise og kommunisme i utvikling. Det som gjorde inntrykk på meg var hvordan de reagerte på de første sterkt kritiske bøkene om Sovjet.

JEG HUSKER SPESIELT

Kravchenkos Jeg valgte friheten . Jeg hadde ingen ideologisk investering i Sovjet og leste boken med interesse som beretningen om en annen form for fascisme. De kastet boken i veggen av raseri: tullprat, løgn. Så plukket de opp boken og smugleste. Hm. Hm. Og fra den første enfoldige blånekting av at noe kunne være galt gikk det raskt videre til første fase, vel, det er kanskje noe i det, men vi må huske på hva de har vært gjennom, intervensjonskrigene, hungersnøden. Og til annen fase, han er antakelig forræder. For så å lande trygt i tredje fase: Alt det gale skyldtes én person, Stalin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men han døde i 1953. Like etter kom aksjonen i Øst-Tyskland. I 1956 kom Ungarn, i 1968 Tsjekkoslovakia; 53.56.68 var nummeret man skulle ringe i Moskva for broderlig hjelp ...

Fjerde fase meldte seg i deres indre kamp: Her er det noe fundamentalt galt. Sovjet skulle gi folk menneskeverd, men brakte også død og nød, i tillegg til å tvinges til å være rød. Uhyggelige dødstall, kort levealder, undertrykkelse og fremmedgjøring. Nasjonal identifikasjon ble redusert til språk og folkedanser, uten retten til å bli styrt av sine egne. Derfra ble skrittet kort til femte fase: Selve strukturen, både sovjetsamfunnet og Sovjet-imperiet er riv, rav ruskende gal. Og til sjette fase: Selve ideen om en nasjonalbolsjevisme, et Sovjet-imperium ledet av et Russland ledet av proletariatets diktatur med statsmonopol, og av et russisk folk valgt av Historien til denne misjon, er patologisk.

VEL, MIN SØSTER

og svoger og deres venner kom til slutt frem til fase seks uten å ramle i fallgraven for de enfoldige: Fanatisk antikommunisme og antisovjetisme, alt, absolutt alt var galt, inkludert pilen i DDR som tillot høyresving, med varsomhet, mot rødt lys. Overfor nazismen var man tolerant nok til å godta to av Hitlers mest populære programposter, folkevogn og autobahn.

Norske maoister har gått gjennom de samme faser som ble norske kommunister til del. To av dem, Egil Fossum og Finn Sjue, utøvet selvkritikk i en beundringsverdig artikkel i Klassekampen for en tid siden. De satte fingeren på historiesynet i maoismen. Jeg ville sette fingeren på voldssynet. Det eneste akseptable mål for våre prosjekter er menneskeverd, og det fremmes ikke gjennom en vold som bare avler mer vold. Om dette kan vi strides. Det er en god debatt, men ikke dagens viktigste.

DEN ER OM

USA-imperiet. Hele verden, også Norge, går nå gjennom disse åtte fasene etter imperiets blottstilling i Irak. Hva betyr det rent konkret? Og når kommer norsk selvkritikk?

Fase O har godt grep i Norge. De klassiske imperier var basert på bosetting fra moderlandet i koloniene; USAs imperium er mer basert på bosetting fra datterlandene i USA. Hvert land har sin diaspora i USA, og selv om de ikke fungerer som brohoder i militær, politisk og økonomisk forstand er de brohoder i våre hjerter. Den enfoldige avvising av all tvil om USA står derfor sterkt. Dagens «norske» angrepsminister, sjefen for et departement som siden 1999 har angrepet tre land, hvert annet år, som et bidrag til USAs bestrebelser for å trygge og utvide imperiet, er et eksempel.

MEN DE FLESTE

skjønner at noe fundamentalt er galt. De uhyggelige tallene om USAs intervensjoner for å trygge sitt økonomiske imperium med alle mulige påskudd, om døden, nøden, om diktaturene, om trampingen på andres kulturer, siger inn i folk verden over. Et par steder i Vest-Europa, blant annet Norge, finnes naive forsøk på å se det som del av en generell anti-amerikansk tradisjon. Denne finnes nok i noen grad.

Men det er ikke det det dreier seg om. Kampen mot nazismen var like lite antitysk som kampen mot stalinismen var antirussisk og kampen mot maoismens verste former var antikinesisk. De aller fleste makter å skille mellom the US Republic og the US Empire, og er helt i stand til å elske det ene og hate det andre. Alt man trenger er to hjerneceller, en for USA og en for imperiet. «Antiamerikanisme» er en floskel for encellete hjerner.

De fleste befinner seg imidlertid i fase 3 og ser Bush som problemet. Galt. Imperiet er ikke Bush' oppfinnelse. Andre, også amerikanske demokrater, har drept langt flere enn de 11-13 000 (?) i Irak hittil, helt siden engelskmennene landet i 1607 og 1620. Poenget med Bush er en ærlighet som kan få døde til å våkne.

UNDER CLINTON

og en mulig annen Bush- lite , John Kerry, er det verbale sløret vevet med finere masker. Pentagon-planleggeren fra noen år tilbake sa det i klartekst: «The de facto role of the United States Armed Forces will be to keep the world safe for our economy and open to our cultural assault. To those ends, we will do a fair amount of killing.»

Norske stats-, utenriks- og «forsvars»-ministre som kan forene sin samvittighet med å la seg lede av USAs utbyttere, mordere og torturister, burde vært overvåket som USA-imperiets nyttige idioter. Rettssaker for «å ha sveket verdens folk» kunne komme på tale. En unnskyldning fra dem ville hjelpe. Som et minimum en selvkritikk. Hvordan kunne jeg la meg lure av USA? Hvor ligger tanke- og samvittighetsfeilen begravet når jeg ser splinten hos noen maoister og ikke bjelken i våre egne øyne? Er det Jesu gjenkomst og trygging av Israel som landingsplass? Er det å bane veien for vestlig kristen og verdslig misjon? At USA ikke bare kjemper for sin egen, men for vår økonomi?

Er det rasisme å si at det var jo «bare» de røde og de svarte, de brune og de gule det gikk utover, i motsetning til nazismens og bolsjevismens hvite ofre, jøder og ikke-jøder, i Europa? Eller er feilen all of the above?

Denne selvkritikken kommer nok aldri. Men når verdens og USAs folk, gjennom vold, ikkevold, økonomisk boikott m.m. til slutt knekker USA-imperialismen, vil nok den norske elite trekke et lettelsens sukk. Og de vil hylle en av sine egne, en Willoch klok nok til å si fra i tide om Israels del av imperiet.

En noe sen omvendelse fra imperium til menneskeverd må ikke få slå ut i blind antiamerikanisme og antisemittisme. Faren er der. Skrittet fra enfold til enfold er kort. La oss heller dyrke det gode USA, som ett land blant alle. Og gi NATO til FN.