USA taper aldri

Kulene hviner rundt ørene på Samuel L. Jackson i «Kampens regler». Han skrider fram og redder et sønderskutt amerikansk flagg fra ilske arabere. Det er gutten sin. Som Bruce Willis kunne sagt: «Yippee-ki-yay, motherfucker.»

Willis, vår klippe av handlekraft, sier det ofte enkelt, og det er som John McClane i John McTiernans «Die Hard» han knapt og presist lar den tyske terroristen Gruber forstå at hans dager på amerikansk jord er talte.

Jammen skulle det tatt seg ut, om en ektefødt, muskuløs amerikaner lot seg vippe av pinnen av en slem utlending - selv om han knapt har annet enn tørre nevene å bekjempe inntrengeren med.

Helter og historie

John McClanes og Samuel L. Jacksons oberst er to vidt forskjellige amerikanske helter - den første en vanlig mann på tokt alene, den andre en lojal systemtjener. Obersten, får vi vite, tagg i ungdommen om å få dra til Vietnam. Han vil heller dø enn å miste uniformen, og må i filmen slåss for sin ære mot sine egne - representert ved en ynkelig byråkrat med et maleri av en Kennedy-liknende figur på veggen. Så mye for feige liberalere. Blant fredagens norske premierer var også Jonathan Mostows «U-571», der tapre, amerikanske marinesoldater forkler seg som tyskere for å frarøve nazistene et livs- og krigsviktig kodesystem.

At det var britene som i virkeligheten sto for bragden i 1941, gjøres raust oppmerksom på i sluttekstene.

I England har ikke Hollywoods frilynte omgang med historiske fakta gått upåaktet hen. Vreden nådde også takhøyder over Roland Emmerichs «Patrioten», av samme grunn. Og selvsagt, når Mel Gibson rir mot fienden med et kulehullet amerikansk flagg høyt hevet, er det ingen som tror at britene har en sjanse med noen tusen muskedundere. Den engelske opphisselsen kan virke litt pussig. Rent bortsett fra at en gammel kolonimakt må tåle litt pepper, er det altså Hollywood vi har med å gjøre.

Glitterbyen har en lang tradisjon for glorifisering av amerikanske helter med sunne verdier og hang til å gå sine egne veier. Slike «får jobben gjort», som Clint Eastwoods «Dirty Harry» ville uttrykt seg.

Manndom

Nå er det jo ikke helt sant at USA aldri taper på film. En lang rekke kritiske filmer er kommet og kommer fra den kanten. Bildet, også av USA som samfunn, er langt mer komplekst enn i tidligere tider. Såpass at enkelte, som den amerikanske kritikeren Michael Medved, i en hel bok raste mot studioenes «fiendskap mot helter» og andre vederstyggeligheter på lerretet. Men forherligelsen av amerikansk ære, kraft og mot er likevel en velkjent ingrediens i utallige produksjoner fra filmens barndom og oppover - fra da Ku Klux Klan var heltene i D.W. Griffiths «Birth of a Nation» (1915) - hyllet som et filmatisk mesterverk, om ikke akkurat gangbar politisk mynt i våre dager. Denne innstendige hyllest til amerikansk manndom, for det dreier seg hovedsakelig om menn, får iblant komiske utslag. Som når John Wayne ikke helt holder rede på solas gang i den beryktede «The Green Berets» (1968), eller når Robert Redford forsvinner i et hav av stjerner i «The Natural» (1984) - veivende det helamerikanske manndomssymbol baseballkølla.

Kvinnelig mann

Et noe ensomt kvinnelig motstykke til for eksempel Wayne vil være Demi Moores «G.I. Jane» (1997), hvor damen går gjennom ild og vann for å bli den første kvinnelige elitesoldat verdig til å slåss for den hellige amerikanske marinen.

Demi har i grunnen vunnet idet hun med blodet rennende ytrer de bevingede ord: «Suck my dick.» Hun er en av gutta. Hun likner rett og slett Bruce Willis.

«G.I. Jane» er et eksempel på at verdier og helterollens innhold lett lar seg tilpasse de til enhver tid rådende omstendigheter. For Demi er det marinen som gjelder. Marinen og dens mannssjåvinister har rett, når det kommer til stykket. Damen kan gudskjelov være like brutal som dem, innordne seg som et disiplinert mannfolk og vinne for seg selv og landet. Skurken er en annen kvinne, et sleskt fruentimmer av en politiker. Jagerpiloten Tom Cruise i «Top Gun» (1986), derimot, går under navnet Maverick, som betyr løsgjenger, og er altså en ganske annerledes uavhengig type. En rufs, liksom, men du verden - en helt for kvinner, menn og nasjonen. Han har sånn sett mer til felles med en egenrådig Bruce Willis i «Die Hard»-filmene enn uniformsfetisjisten Samuel L. Jackson i «Kampens regler» - selv om Bruce nok hadde skapt mer røre blant jagerpilotene enn Cruise gjør.

Ganske formidable

En helt kan i dag selvfølgelig være et rent mareritt. Enklere før, da det renskårne edelmot var salgbart nok.

Mangt kan sies om Eastwoods «Dirty Harry» og hans Magnum 44 og om de skyteglade, totalt udisiplinerte politimennene i «Dødelig våpen»-filmene. Eller monsteret Freddy Krueger i «Nightmare on Elm Street»-serien. En amerikansk undersøkelse fra 1991 viste, ifølge Michael Medved, at blant amerikanske forstadsbarn i alderen ti til 13 kunne 66 prosent fortelle hvem Krueger er. 36 prosent visste at Abraham Lincoln har vært president i USA. Det gir jo Freddy en tøvete status, selv om undersøkelsen kanskje sier vel så mye om underholdningsindustriens gjennomslagskraft som om noe annet. Og formidable amerikanere er det fortsatt ingen mangel på. Bare tenk på Harrison Fords president i «Air Force One» (1997), der han akkompagnert av trompeter og basuner henger ut av flyet på vegne av familie og fedreland, en terrorismens overmann i egen person. For ikke å snakke om kollega Bill Pullman, presidenten i «Independence Day» (1997). I det avgjørende øyeblikk mobiliserer han alle til kamp mot angriperne fra rommet - en søyle av selvoppofrende mot. Da kan han trygt utrope 4. juli, ikke bare til amerikanernes uavhengighetsdag, men verdens.

Det er tross alt USAs president vi snakker om. En supermakt må se stort på det.

HELT FOR RETTEN: Oberst Terry Childers (Samuel L. Jackson) stilles for krigsrett i «Kampens regler».
HELT I VIETNAM: Det trodde i hvert fall John Wayne. Han vant krigen på film i «The Green Berets».