«USA ut av New York!»

«Ikke siden Vietnamkrigen har det dannet seg en slik hard motstand og en slik forkastelse av USA som nå.»

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold sier at Norge bør delta i krig mot Irak. Hun har det til felles med USAs president, USAs visepresident og forsvarsminister at ingen av dem eier noen personlig erfaring fra deltakelse i krig. Kanskje kan det være forklaringen på deres djervhet.

Mange advarer. Det kan være verd å lytte til en del stemmer fra USA og Europa. Blant dem selvsagt også fredsprisvinner og tidligere president Jimmy Carter, som på bredt grunnlag har tatt avstand fra sin etterfølgers politikk. (Dagbladet 11. okt.) En av tungvekterne i amerikansk samfunn som ikke altfor ofte rykker ut, er historikeren og Kennedy-rådgiveren Arthur Schlesinger jr. Nå høres hans advarende røst, forbausende nok sammen med eks-utenriksminister James Baker og topprådgiver Brent Scowcroft (begge ansatt av presidentens far og nære venner av familien). Uunngåelig blir det registrert når framstående intellektuelle som professor emeritus Norman Birnbaum, Yale-professor Paul Kennedy og ledende politiske spaltister som William Pfaff gjentatte ganger stiller spørsmål ved Bush-regjeringens politikk.

Men mest har vel amerikanerne bitt seg merke i at Paul Auster, kanskje den fremste representanten for landets yngre forfattere, nylig kom med et beskt angrep på Bush-administrasjonens manglende forståelse for hva amerikanere og newyorkere i særdeleshet mener om presidentens politikk.

Med stolthet dveler han ved New York, hans egen hjemby: «New York som galskap, som inspirasjon, som obskøn, avskyelig, som skjønnhet, New York som representant for det umulige, New York som laboratorium for den menneskelige motsetning - New York som idé.»

Hele 36 prosent av befolkningen i USA består fortsatt av mennesker født utenfor landets grenser. For dem og andre marginaliserte og undertrykkede i verden representerer New York og Frihetsstatuen selve livshåpet.

Terrorhandlingen mot New York er med rette karakterisert som et angrep på USA: «Også newyorkerne tror det, men det var vi som ble bombet.» Da Bush innledet krigen i Afghanistan, var newyorkerne fremdeles opptatt av å grave mennesker ut av ruinene. «Fortsatt, mens den internasjonale situasjon etter hvert er blitt stadig farligere, er vi dypt opptatt av en debatt som gjelder å skape et verdig minnesmerke over ofrene.»

Auster beskriver deretter stemningen i verdensbyen og sier at når han i dag snakker med menneskene i New York, opplever han knapt annet enn skuffelse over hva regjeringen har fore. Verken presidenten eller hans regjering har vært interessert i noen demokratisk debatt om krigen. «Sett fra ruinenes Zone zero-punkt får man inntrykk av at man forbereder en verdenskatastrofe.»

Førstesiden i et blad nylig hadde følgende tittel: «USA ut av New York!» Ikke alle ønsker å gå så langt, skriver Auster, «men de siste ukene har jeg hørt mange av mine venner snakke i fullt alvor og med entusiasme om muligheten for at byen trer ut av unionen og erklærer seg som uavhengig bystat. Det vil naturligvis aldri skje. Men siden president Bush gjentatte ganger har sagt at han ikke liker Washington, hvorfor kommer han ikke til New York? Da ville han kanskje lære litt om landet han forsøker å lede».

Fredsprisvinneren Jimmy Carters artikkel i The Washington Post var et oppgjør på bred front med administrasjonen i Washington. På viktige punkter bryter den med alt hva tidligere regjeringer har stått for, skriver han og viser til at det har skjedd fundamentale endringer i den politiske kursen både når det gjelder USAs rolle overfor andre nasjoner og når det gjelder menneskerettigheter og fredspolitikk i Midtøsten. Under dekke av å kjempe mot den proklamerte internasjonale terrorismen, forfølger USA andre hensikter.

«Bagdad representerer for øyeblikket ingen trussel mot USA. Stilt overfor en intens kontroll og USAs knusende militære overmakt vil enhver krigersk handling fra Saddam Husseins side overfor en nabo være rent selvmord.»

Mye av denne kritikken blir fulgt opp av en av Sør-Amerikas store forfattere, Carlos Fuentes, en venn av USA som bor i New Jersey og som også hadde sin oppvekst i Washington, som sønn av Mexicos ambassadør. «USA - sin egen fiende» er tittelen på hans knusende analyse av logikken bak krigsforberedelsene og konsekvensene på kort og lengre sikt.

Salman Rushdies reaksjoner har selvsagt en særlig interesse i debatten. Ikke uten bitterhet viser han til at mange mennesker i Kashmir er opprørt over USAs unnfallende «realpolitikk» i denne del av verden og at Bush har trykket diktatoren Pervez til brystet som en av «demokratiets forkjempere» - noe som har svekket amerikanernes troverdighet i regionen. Det samme har skjedd i USAs forhold til terrorismen i Nord-Irland, som delvis har vært finansiert fra USA, skriver Rushdie: «Det er en ironisk tragedie at den skremmende krigen mot islam ikke skader al-Qaida, men USAs president.»

Antiamerikanske følelser vokser i den arabiske verden på grunn av Washingtons urokkelige støtte til Israels overgrep mot den palestinske befolkningen. Hvis USA virkeliggjør planene om krig med Irak, vil Bush oppfylle bin Ladens drøm: resultatet vil bli dannelsen av en forent islamsk styrke. Totalt vil den arabiske verden både bli radikalisert og destabilisert, mener Rushdie.

Det er, skriver professor Edward W. Said ved Columbia-universitetet, som om ideene om terrorisme har skaffet seg sitt eget liv, legitimert uten bevisførsel, logikk eller rasjonelle argumenter.

Også Spanias tidligere statsminister Felipe Gonzalez har blandet seg i koret. Under tittelen «Vennskap, ikke underkastelse» skriver han i El Pams at underkastelse (enten er du med oss, eller mot oss) er uforenlig med et vennskap.

Ikke siden Vietnamkrigen har det dannet seg en slik hard motstand og en slik forkastelse av USA som nå. Vi må frykte den misforståelse som har oppstått at den arabiske verden er det samme som islam og enda verre, at man forveksler islam med terrorisme - og han minner om at både arabere og bin Laden var et fremmedelement i Afghanistan.

Mange steder i verden har det gjort inntrykk at det såkalte Religionenes interkonfesjonelle verdensmøte som i år var lagt til Palermo på Sicilia, ble avsluttet med en sterk kritikk av president George W. Bushs militære og økonomiske politikk. 1500 deltakere fra alle større religioner i verden var samlet. Når det gjaldt Midtøsten samlet kritikken seg mot religiøs fanatisme på den ene siden og den politiske og ideologiske forgiftningen, bruken av militærmakt som USA og Israel anvender. Men også den islamske fundamentalismen ble påtalt.

Her hjemme er Kristin Krohn Devold altså stemt for krig. På den annen side forsikrer utenriksminister Jan Petersen gang på gang i intervjuer at målet ikke er krig eller å bli kvitt Saddam Hussein, men å få Irak til betingelsesløst å godta FNs våpeninspektører.

Fra Det hvite hus uttaler Condoleezza Rice at «vi kan ikke tillate oss den luksus ikke å gå til angrep mot Irak». En avisartikkel av den amerikanske forsvarsminister Donald Rumsfield har som tittel «En nødvendig krig»

I hvilken av disse verdener befinner egentlig den norske regjering seg, og med hvilken begrunnelse?