Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

USA vs. Europa

TERRORISME: Mellom ostespisende feiginger og ildslukende krigsjunkier søker pragmatiske briter en middelvei.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det konservative USA feiret 4. juli som et land i krig. Markeringen av 7. juli i Storbritannia blir ganske annerledes.Når jeg nå har vendt tilbake til USA etter å ha vært borte et år, funderer jeg over dette spørsmålet: Hvorfor tenker USA, som ikke har vært utsatt for et større terrorangrep innenlands på over fire år, at det er et land i krig, mens Storbritannia, som ble rammet av et stort terrorangrep for bare ett år siden, ikke tenker det samme?Krigen manes fram overalt her. Skru på Fox News og du ser en krigsveteran som forteller om opplevelsene sine på Hill 805 i Vietnam. På et tidspunkt sier han: «Jeg fikk privilegiet å storme maskingeværet». Privilegiet. Når du går inn i bokhandelen på Stanford universitet, finner du en egen hylle med bøker: «Gjør ære på våre landshelter. 20% avslag på utvalgte patriotiske titler.» Kan du forestille deg det i en europeisk bokhandel?

PÅ TIRSDAG henvendte president George Bush seg til troppene i Fort Bragg i North Carolina for å markere 230-årsdagen for uavhengighetserklæringen 4. juli 1776. Mens han insisterte på at USA aldri ville «godta mindre enn fullstendig seier» i Irak, sa han til dem: «dere vinner denne krigen». Etter å ha fortalt historien om kaptein Chip Eldridge, som mistet deler av venstre bein i Afghanistan, men som vendte tilbake for så å løpe en «mile» på mindre enn sju minutter og hoppe ut av fly, erklærte han at «ånden fra \'76 lever videre i motet dere viser hver dag.» På Fox News ble talen kommentert av den nykonservative redaktøren for Weekly Standard, William Kristol, som konstaterte at man ikke kan ha frihet uten å kjempe for den og at uavhengighetserklæringen også var en krigserklæring.For Bush-administrasjonen og dens konservative støttespillere er det ikke tvil: USA er i krig. Det var akkurat de ordene president Bush introduserte årets reviderte nasjonale sikkerhetsstrategi med: «Mine landsmenn, USA er i krig.» Alt følger av dette faktum. Dermed følger, for eksempel, at New York Times oppførte seg «skammelig» (Bush\' eget ord) da avisen publiserte detaljer om en hemmelig operasjon som gikk ut på å forsøke å spore terroristers finansoverføringer gjennom det belgiskbaserte SWIFT-systemet. «I krigstider har det tradisjonelt vært slik i dette landet», sa finansminister John Snow, «at pressen har hatt forståelse for at øverstkommanderende iblant har vært nødt til å gjøre ting i hemmelighet for å beskytte befolkningen.»

NÅ KAN MAN selvfølgelig si seg uenig i hele analysen. Man kan betrakte uttalelsen «dere vinner denne krigen» (i Irak) som en påstand på linje med at svart er hvitt. Man kan betrakte angrepet på New York Times som en kynisk avledning fra de mange problemene til Bush-administrasjonen, ikke minst i Irak. Men vi må også forstå at disse uttalelsene gjenspeiler noe virkelig og dyptliggende i den konservative delen av amerikansk politisk kultur. Sant eller usant, rett eller galt, det er slik det konservative USA har valgt å oppfatte og ta utfordringen 11. september 2001 ga. På et visst nivå er det her det føler seg mest komfortabelt - i den enkle historien om kampen mellom de gode og de onde, og i påkallelsen av de gammeldagse verdiene mot og ære. En av de «utvalgte patriotiske titlene» i bokhandelen på Stanford er Faith of my Fathers, en gripende livserindring av John McCain, som nå leder i kampen om å bli republikanernes presidentkandidat i 2008. Den forteller historier om hans far og bestefar, begge admiraler, og hvordan han selv tappert holdt ut fangenskap og tortur i Vietnam. På siste side minnes han faren som gjenforteller sin egen fars siste ord: «Min sønn, det finnes ikke noe større enn å dø for det du tror på - for landet ditt og for prinsippene dine». Det, sier McCain, er hva hans far og farfar trodde på, en leveregel han selv har forsøkt å leve etter, «og da jeg trengte det mest, hadde jeg funnet min frihet i denne overbevisningen.» Dette er et heroisk begrep om ære i krig som vi kunne ha funnet i de fleste europeiske land før 1914, men som vi har hørt lite om i den gjengse europeiske diskursen etter 1945.

DA JEG SKREV en artikkel for noen få uker siden om gåten bak selvmordsbombere, sendte den eminente britiske militærhistorikeren Michael Howard meg noen linjer for å minne meg på at europeiske soldater ble sendt ut i første verdenskrig med et budskap om at det ikke fantes større ære enn å dø for landet sitt. Ikke å leve, kjempe, drepe for landet sitt, men å dø for det. Dulce et decorum est pro patria mori. I så måte har konservative amerikanere mer til felles med tankegangen til europeere før 1914 eller de gamle romerne, enn de fleste europeere i dag.Med liberale amerikanere er det en annen sak. De foretrekker å snakke om Bush\' «krig mot media» i stedet for krigen mot terror. De står trolig nærmere de fleste europeere i sin tilnærming og, faktisk, de fleste briter - de mest krigerske av europeerne og opphavet til språket brukt av Bush og McCain. Mange av problemene Tony Blair nå har kommer av at han, som nesten den eneste i Storbritannia, kjøpte Bush-administrasjonens krigsretorikk etter 11. september 2001. Selv britiske konservative har ikke sluttet seg til ham. Kan du se for deg den konservative lederen David Cameron fortelle, som McCain, om hederen og æren ved å dø for sitt land? Det er lettere å forestille seg en pusekatt som brøler som en løve. Når vi ser hvor annerledes de fleste britene reagerer på terrortrusselen, ser vi hvor særegent dagens konservative USA er.

NÅR VI NÅ markerer ettårsdagen for bombingen 7. juli 2005 i London, må vi innse at Storbritannia er minst like utsatt som USA for et nytt terrorangrep. Det er kanskje til og med mer sannsynlig at et terrorangrep skjer i Storbritannia, når vi ser på hvor fremmedgjort deler av Storbritannias muslimske samfunn er - noe som er forsterket, men ikke forårsaket, av krigen i Irak og mangelen på løsning i Palestina-spørsmålet. Likevel får ikke denne reelle faren britiske politikere og kommentatorer, delvis med unntak av statsministeren vår, til å snakke om krig. Vi har en annen politisk kultur og vi velger å se ting på en annen måte.I motsetning til mange kontinentale europeere vil ikke de fleste av oss utelukke krig som siste utvei. Vi tror at man iblant har rett til å kjempe for å forsvare måten man lever på, men at man må kjempe på en smart måte, holde hodet kaldt, beina på jorda og reagere med måte. Vi har levd med terrorisme i årevis og vi vet at man kan overvinne den, særlig hvis man ikke overreagerer og gjør unødvendige ofringer av frihet for sikkerhet - for frihet fører best sitt eget forsvar. Mellom ostespisende feiginger og ildslukende krigsjunkier søker pragmatiske briter en middelvei. Amerikanere har god grunn til å være stolte av 4. juli. Og 7. juli er jeg ganske stolt over å være britisk.