Usannheter om Schøyens samling

Det er helt urimelig å gå til personlig angrep på forskerne som har jobbet med Schøyensamlingen.

MARTIN SCHØYENS

samling av manuskripter har den siste tiden vært gjenstand for medias interesse, spesielt den delen av samlingen som består av buddhistiske manuskripter på sanskrit. NRK har sendt to Brennpunktprogrammer om samlingen, og i Dagbladet 9/9 skrev A. Omland og Chr.Prescott fra Universitetet i Oslo at det er nødvendig med en full politietterforskning av de sentrale aktørene, blant dem eieren Martin Schøyen og professor Jens Braarvig. I NRK og i universitetets organ Uniforum (9/9 04) har Prescott uttalt at Braarvig bør suspenderes. Rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal, har selvsagt avvist dette. Når man ønsker å være både anklager og dommer, bør man ikke basere seg på usannheter.

Både Brennpunkts og Omland og Prescotts framstllinger av saken baserer seg imildertid på en rekke usannheter. Vi vet ikke om usannhetene brukes bevisst for å sverte aktørene eller om de bunner i manglende kunnskaper. Uttalelsene har imidlertid ført til sterke reaksjoner i den internasjonale forskergruppen som har jobbet med manuskriptene. I dette miljøet foregår det nå en debatt om hvordan man best skal imøtegå falske beskyldninger om tyveri og korrupsjon, beskyldninger som kan være vanskelig å motbevise, men som underminerer legitimiteten til viktig forskning. To av de fremste forskerne som har arbeidet på det buddhistiske materialet i Schøyensamlingen, professor Richard Solomon ved University of Washington og professor Jens Uwe Hartmann ved Universitetet i München, har uoppfordret tilbudt seg å fly til Oslo fra henholdsvis Seattle og München for å møte norske myndigheter og norske forskere og tilbakevise anklagene mot forskerne generelt og mot Professor Braarvig spesielt.

EN SENTRAL ANKLAGE

har vært at Braarvig har visst om at det har eksistert manuskripter i samlingen som kan ha vært stjålet eller utført fra Afghanistan eller Pakistan på ulovlig vis. Manuskriptene fra museet i Kabul har vært sentrale i denne argumentasjonen. Brennpunkt viste Braarvigs «innrømmelse» av at han visste om at det eksisterte fragmenter i samlingen fra museet allerede i 1998. Faktum er imidlertid at forskerne aldri har forsøkt å skjule noe som helst rundt manuskriptene fra museet i Kabul. Da forskergruppen i 1998 oppdaget at det fantes et lite antall (under ti) fragmenter som kunne stamme fra museet i Kabul i Schøyen-samlingen, sa de umiddelbart ifra om dette til eieren av samlingen. Disse manuskriptene fikk ikke noe katalognummer av forskerne. Manuskriptene ble altså ikke innlemmet i samlingen. De fikk istedet følgende påskrift i katalogen over manuskripter «Uten nummer. Returneres til Kabul Museum». Eieren garanterte på sin side overfor forskerne at disse faktisk skulle returneres til museet i Kabul.

Forskerne har snakket helt åpent om disse tingene i en rekke fora. I flere foredrag i Norge og utlandet har Braarvig helt åpent snakket om at manuskripter kan være i omløp som en gang har tilhørt museet i Kabul. Hvis Brennpunkt hadde presentert hele dette bildet, ville de naturligvis ikke hatt noen sensasjonell «avsløring». Man bør jo legge til her at ingen - aller minst NRK - hadde visst om at materialet kunne stamme fra museet i Kabul hvis ikke forskerne hadde funnet det ut og villig delt denne informasjonen med NRK.

EN ANNEN ANKLAGE

bygger på at materialet, spesielt de såkalte Gilgitbøkene, ikke kommer fra Afghanistan, men fra Pakistan. Pakistan har, som mange stater, forbud mot å utføre denne typen kulturskatter. Den absolutt fremste autoritet på å identifisere denne typen manuskripter, er professor Kazunobo Matsuda ved Universitetet i Kyoto. Til anklagene om at Schøyen har kjøpt materiale fra Pakistan, sier han følgende i en e-post 12.09.04 «Hvordan kan primitve norske medier tro at de kan bevise at noe av dette er fra Pakistan uten å studere samlingen!!» Poenget er at det kreves ordentlige kunnskaper om manuskriptene for å si noe om deres opphav.

Vi har sett på e-post som er gått mellom professor Matsuda og Ola Flyum i NRKs Brennpunkt. I kommunikasjonen framgår det at Matsuda har forklart hvorfor det er mulig, men slett ikke sikkert, at visse fragmenter stammer fra museet i Kabul. I sitt svar takker NRKs representant professoren for å ha gitt ham opplysningene. Flyum stiller seg imidlertid uforstående til det faktum at fragmentene tenkes tilbakelevert til museet i Kabul som et tegn på god vilje når man ikke vet om de tilhørere museet. Når NRK lager sine programmer, utelater de imidlertid å ta med denne helt grunnleggende informasjonen. Fakta og etterrettelighet må vike for NRKs behov for sensasjon.

MER GENERELT

angriper både Brennpunkt og Omdal og Prescott det de mener er manglende integritet og moralske standarder hos forskerne generelt og hos Braarvig spesielt. Anklagene er falske. Braarvig har en rekke ganger tatt kontakt med norske myndigheter for å få avgjort prinsipielle sider ved eierskap av manuskriptene fra Afghanistan. Braarvig har vært pådriver i dialogen om samlingen og selv arrangert seminarer og debatter med tema som «Hvem eier kulturen?». Senest i februar 2004 holdt Braarvig et foredrag på en internasjonal konferanse arrangert av britiske og sveitsiske myndigheter om ulovlig kjøp og salg av kulturskatter fra Asia, spesielt fra Afghanistan og Irak.

Der sa han bl.a. «From the principle that cultural heritage is best kept where it is found, there is reason to return the Buddhist manuscripts to Afghanistan.» Han la til at de norske stat burde vurdere å kjøpe samlingen og gå inn i en aktiv dialog med Afganistan for å sende manuskriptene tilbake. Han foreslo også assistanse til etableringen av et musem for disse gjenstandene i Bamiyan, hvor de er funnet. Braarvigs syn hele tiden har vært det samme: at samlingen skal tilbake til den kulturelle kontekst den er tatt ut av, og at Norge har et ansvar for å bidra til å bevare globale kulturarv ved å ta en aktiv rolle i forhold til samlingen.

PRESCOTT OG OMLAND

ønsker politietterforskning bygget på Brennpunkts framstilling. Helt generelt er det utvilsomt forhold i markedet for kulturskatter som bør etterforskes. Det er imidlertid helt urimelig å gå til personlig angrep på forskerne som har jobbet med Schøyensamlingen. Hva skulle det bety at forskerne er kjøpt, slik Brennpunkt hevder? Ingen av forskerne på samlingen, heller ikke Jens Braarvig, har noensinne mottatt noen form for støtte eller økonomisk godtgjøring fra eieren av samlingen. Tvert imot: De har ofte brukt av sin ferie og fritid for å gjøre dette unike materialet kjent for verden. Som del av sin forskning har de kontinuerlig tatt opp saker som berører eierskap og tilbakesending av materiale, samtidig med at de har satt Oslo og Norge på verdenskartet gjennom forsking av høy internasjonal standard.