USAs alenegang II

I KJELL MAGNE Bondeviks debattinnlegg «USAs Alenegang» den 15. jan. går den tidligere statsministeren til angrep på USAs tendens til å være egenrådig. I kjent stil tar han til orde for FN som den eneste legitime makthaver i en verden som blir stadig mer integrert.

Som rutinert debattant ville Bondevik gi et eksempel på FNs evne til å handle med gunstig resultat. Han måtte tilbake til 1950, da USA fikk sikkerhetsrådet i FN til å godkjenne en militærredningsaksjon i Sør-Korea. Nord-Korea med USSR i ryggen hadde invadert. Etter tre år klarte tropper under FN-flagg å gjenerobre Sør-Korea. Dette åpnet for den robuste økonomiske veksten som senere spredte seg over Øst- og Sørøst-Asia.

«Det er mer av denne holdningen vi ønsker også i dag!» skriver Bondevik, med sikte på USAs FN-appell. «Norge må i sine kontakter med USA fremholde viktigheten av dette.»

MEN VENT LITT. Dagens FN ville aldri reagert på samme måte.

Koreakrigen fikk FN-stempel bare fordi USSR var midt oppe i en boikott av sikkerhetsrådet. Uten boikotten (som gjalt FNs Kina-politikk) ville Josef Stalin lagt ned veto på sekundet. Dersom Kina hadde sittet i rådet, som i dag, ville Mao Zedong holdt vetokortnr. 2. Ifølge de reglene for maktbruk som Bondevik vil håndheve også i dag, ville USA ha måttet sitte på hendene, og generalsekretæren i FN ville ha hett noe annet enn Ban Ki-moon i 2007.

DET ER HOS FN at verdens mange mulige fremtider luftes. Selvfølgelig må FN støttes som institusjon. Men i norden har FN-dyrkelsen nådd uholdbare proporsjoner.

Politikere og skolelærere pleier å si at småstater som Norge trenger FN for å bli hørt. Bare FN kan ivareta våre interesser og gi anledning til å konfrontere USA, som i det siste er blitt ganske døv. Bare gjennom FN vil fattige land kunne pleie sine sår og på sikt reise seg økonomisk. FN må derfor bli større og sterkere, og dette må skje på bekostning av USA.

Alt dette mener også Bondevik. Han skriver at FN må erstatte den demokratiske supermakten som «verdenspoliti» og at sikkerhetsrådet må få «en ny sammensetning som avspeiler dagens verdenssituasjon». Slike krav kan virke både rett og rimelig. Men av og til skal man være forsiktig med hva man ønsker seg. Det kan gå i oppfyllelse.

IFØLGE GRUPPEN Freedom House mangler 62 prosent av medlemslandene i FN grunnleggende politiske rettigheter hjemme. Delegatene fra disse land representerer regimer, ikke folk. Et sikkerhetsråd som virkelig avspeilet dagens verden kunne fort drukne i maktspill, hat og overtro. Når Bondevik etterlyser «et redskap for alle verdens land» tenker han nok på akrikanske bønder som mangler plog. Men hvilket nytt FN-redskap kunne den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad tenke seg?

FNs ikke-demokratiske land stemmer allerede som en blokk når menneskerettighetssaker dukker opp, og de er blitt stadig flinkere til å gjøre krav på viktige kommisjonsverv. Mange så med undring på menneskerettighetskomiteen i 2003 da Libya ble valgt til formannskapet. Ifjor valgte nedrustningskommisjonen Irans delegat som viseformann.

Nå er det sikkerhetsrådet som må få bredere deltagelse, i følge Bondevik. Alle kan være enige om at vinnerne fra andre verdenskrig ikke skal tviholde på de permanente setene. Men hvordan skal rådet utvides? Organisasjonen for den islamske konferansen vet hvordan. På årsmøtet i september erklærte organisasjonens 57 land at «hvilket som helst reformforslag som neglisjerer tilstrekkelig representasjon fra den islamske ummahen - i alle kategorier av medlemskap i et utvidet sikkerhetsråd - vil være uakseptabelt i den islamske verden.»

Den islamske konferansen vil med andre ord ha vetomakt. Det var denne FN-blokken som reagerte mot opprøret rundt Mohammad-tegingene i 2005 ved å puste på ilden. Andre grupperinger har stilt sine egne krav om reform i sikkerhetsrådet. Man finner nok et kompromiss. Men underveis må vi beherske vår sans for absolutt rettferdighet i fordelingssaker. Politiske resultateter er også viktig.

PARADOKSALT NOK er Norge både EU-skeptisk og FN-frelst. Land vi kjenner godt holdes unna. Men vi er svake for et forum av 191 høyst ulike land som samles langt unna. Bondevik hevder at FNs verdigrunnlag stammer delvis fra Hellas og delvis «fra Jerusalem - kilden til det kristne menneskesyn.» På godt og vondt er dette i forandring. FN som verden forøvrig rokkes av demografiske og religiøse krefter. Demokrati og fornuft er også i anmarsj mange steder, men disses fortsatt fremgang skal ikke tas for gitt når man begynner å klippe i FNs ledertøyler.

Da Venezuelas president Hugo Chavez fikk stå på FNs talerstol ifjor og si at George W. Bush luktet svovel, som selve djevelen, ble en del amerikanere oppgitt. Episoden styrket deres inntrykk av FN som et plagsomt lydkammer. Men det var faktisk et innholdsrikt øyeblikk. Venezuelas leder ga en stemme til millionvis av anti-amerikanere. FNs rolle som «talking shop» er uerstattelig. I vår felles mediefremtid kommer alle lands ledere til å stå mer og mer likestilt foran TV-kameraene i FN, uansett hvordan den formelle beslutningsmakten omfordeles.

KJELL MAGNE Bondeviks frustrasjon overfor USA er lett å forstå når man ser på Irak. Men husk at amerikanske presidenter byttes ut regelmessig. FN-systemet består. Det er viktig at reformdebatten går forsiktig frem, og at FN-idealiseringen i Norge ikke kommer i veien for en nøktern vurdering av våre interesser i og rundt storsalen i New York City. Å «heie på FN» - som riktignok reddet Sør-Korea, men like godt kunne ha stått over - hører hjemme bare i skolegården.