USAs cubanske nederlag

I SKYGGEN AV

Irak-krisen legger Bush-administrasjonen frem detaljerte planer om hvordan fjerne Fidel Castro fra makta i Cuba. Dermed skrives det nye kapitler i historien om USAs lengst varende utenrikspolitiske nederlag. « Det cubanske folk vil nok en gang måtte betale prisen. Det cubanske folk har en sann venn i USA. Ingen tyrann kan evig stå i mot frihetens styrke, siden håp om frihet finnes i hvert eneste hjerte. Derfor er vi i dag sikker på at uansett hva diktatoren prøver på eller planlegger, vil Cuba snart bli fritt, »sa George W. Bush da han i oktober 2003 gav klarsignal for The Commission for Assistance to a Free Cuba under ledelse av Colin Powell.

I mai i år la denne kommisjonen frem sin slagplan i form av en nesten 500 sider lang rapport. Her går det bla frem at USA over to år skal bruke 59 millioner dollar for å nå sine mål om å felle Fidel Castro og innføre et demokrati bygd på markedsøkonomi. Av disse skal 36 millioner brukes til direkte og indirekte støtte til den interne opposisjonen. 18 millioner skal brukes til regulære flyginger med et sambandsfly ved den cubanske kysten for å bedre sendeforholdene for anti-Castro-stasjonen Radio og TV Marti. Denne stasjonen sender fra Miami, og finansieres fra Washington.

Det blir vanskeligere for eksilcubanere i USA å holde kontakt med hjemlandet. Nå får de kun lov å reise en gang hvert tredje år, mot en årlig reise til dags dato. De kan ikke bruke mer enn 50 dollar dagen når de er i Cuba. Det som vil ramme folk flest mest, er at det blir vanskeligere å sende penger til familie på Cuba.

SOM I MANGE ANDRE

land i Latin Amerika er penger som sendes fra landsmenn bosatt i USA en av Cubas viktigste inntektskilder. USA vil også jobbe hardt for å øke det internasjonale presset mot Castro, alt fra politisk press til å prøve å gjøre det vanskeligere for utenlandske investeringer på øya. I rapporten blir det hevdet at Cuba er en fare for USAs innbyggere.

I Miami jubler republikaner og eksilcubaner Lincoln Diaz-Balart, som er en av Castros mest fremtredende motstandere. Han sier, i følge CNN, at den nye politikken uten tvil vil fremskynde demokrati i Cuba. Men etter telefonsamtaler jeg har hatt med vanlige cubanere bosatt i Miami, virker motstanden stor. Mange mener den nye politikken kun vil gjøre hverdagen vanskeligere for mannen i gata, og at familiebåndene over Floridastredet vil bli vanskelige å holde. Viktige opposisjonelle internt i Cuba som Oswaldo Payà og Eloy Gutierrez Menoyo er avvisende til rapporten.

-  Vi jobber for å forandre Cuba. Men disse forandringene skal verken USA eller Europa presse på oss. Dette er opp til oss cubanere å gjøre, sier Payà, som leder Prosjekt Varela. Eloy Gutierrez Menoyo, leder av Cambio Cubano, har sendt et protestbrev til amerikanske myndigheter, og sier til pressen at det er fare for at USA vil innvadere Cuba.

-  Vi står foran en amerikansk president som uten å bry seg om FN bombarderte Irak. Vi må tenke at han også kan få problemer i valgkampen og bestemme seg for å bombe Havanna, sier Gutierrez Menoyo.

Fidel Castro mobiliserte til stor demonstrasjon i Havanna mot Bushs nye utspill, og ble fulgt av 1, 2 millioner cubanere i toget forbi USAs interessekontor i Havanna. Castro anklaget i en tale Bush for ikke å ha moralsk tyngde til å kritisere Cuba for brudd på menneskerettigheter. Også Castro frykter krig, og sa med klar adresse til USAs president:

-  Jeg beklager bare at jeg ikke vil kunne se ansiktet ditt (under en invasjon), fordi du vil være milevis borte, mens jeg vil stå i fronten klar til å dø i kamp for å forsvare landet mitt.

Historien viser at Fidel Castro ikke legger seg flat for internasjonalt press, blokade eller trusler. Disse tiltakene virker som regel mot sin hensikt, dersom hensikten er bedre kår for Menneskerettigheter. Med god grunn strømmet protester fra hele verden mot Havanna da 75 dissidenter

i fjor vår ble dømt til mellom 6 og 28 års fengsel. Men historien var ikke så enkel som protestbølgene tydet på. Det er all grunn til å merke seg at arrestasjonene kom etter over et halvt år med svært aggressiv politikk fra USAs side. USA brukte opposisjonen bevist og dikterte hvordan denne skulle jobbe for å felle Castro fra makten.

DETTE ER ET EKSEMPEL

på at de verste bruddene på menneskerettigheter i Cuba, kommer når presset utenfra er sterkt. George W. Bush er den tiende president i Det Hvite Hus etter at Castro kom til makta i 1959. Ni av disse presidentene har utelukkende kjørt en hard Cuba-politikk. Den eneste som til en viss grad åpnet for dialog var Jimmy Carter. Som resultat av dette ble det åpnet interessekontor for USA i Havanna og for Cuba i Washington. Det ble også gjennomført dialog om politiske fanger, og det ble gjort mulig for eksilcubanere å reise til hjemlandet. Nå frøs riktignok forhold til på slutten av Carters regjeringstid, men likevel ble hans periode ved makten den mest positive mellom USA og Cuba etter revolusjonens triumf.

Det tok ikke lang tid fra Fidel Castro kom til makten til USA begynte den totale blokaden av landet. Blokadens mål har hele tiden vært å bli kvitt Castro raskt. CIA har vært aktiv i ren terrorkrig mot Cuba, som sabotasje mot viktige installasjoner, innføring av sykdommer både mot planter, dyr og

mennesker, og en rekke planer om å drepe El Comandante. USA var så desperate at CIA kastet bort tida med planer om alt fra hvordan Castro skulle miste skjegget, til at de prøvde å få ham til å røyke sigarer som var sprøytet med LSD da han skulle holde en live-tale på tv.

TIL HØSTEN FYLLER

Fidel Castro 78 år. Han er fortsatt i livet og ved makta, har skjegg og har til og med slutten å røyke. Det eneste blokaden har ført til er å påføre det cubanske folk lidelser. Det er uvisst hvor mye den og CIA-aksjonene har kostet Cuba. Men i 2000 krevde en cubansk domstol erstatning på hele 121 tusen millioner dollar. Kravet nådde selvsagt ikke frem overfor myndighetene i USA.

Flere Cuba-eksperter hevder likevel at blokaden tjener det cubanske maktapparatet - fordi ved å skylde de økonomiske vanskelighetene på denne, vil det cubanske folket i større grad godta de store problemene hverdags livet har bydd på etter Sovjetunionens fall. Og fordi det kan være tjenelig å ha en fiende å holde sammen mot. George W. Bush vil gjerne bli stående i historien som presidenten som felte Castro. Det er heller ikke noe som per dags dato tilsier at demokratenes kandidat John Kerry vil føre en dialog over for Cuba. Kerry kritiserer, i følge nyhetsbyråene, Bushs utspill for å være en valgkampflørt overfor eksilcubanerne. Når jeg blir president, vil jeg kjempe for et fritt og demokratisk Cuba hver eneste dag, ikke bare når det nærmer seg valgkamp, sier Kerry. Dermed fortsetter nok USA, uansett hvem som vinner valget, sin destruktive Cuba-politikk. Slik de har gjort i snart 45 år.