FULLE TRIBUNER: New England Patriots møtte New York Giants superbowl-finalen i Glendale, Arizona 3. februar i fjor.     Foto: SCANPIX /REUTERS/Rick Wilking
FULLE TRIBUNER: New England Patriots møtte New York Giants superbowl-finalen i Glendale, Arizona 3. februar i fjor. Foto: SCANPIX /REUTERS/Rick WilkingVis mer

USAs egentlige nasjonaldag

I morgen står USA på hodet, mens europeerne rister uforstående på sine. Det er Superbowl-søndag, den store dagen som skiller verdensdelene fra hverandre.

Elleve sterke mann står ansikt til ansikt mot elleve minst like sterke mann. Mellom dem ligger ballen de skal kjempe om resten av ettermiddagen. Hver eneste bevegelse, finte og avgjørelse observeres måpende og jublende av millioner av TV-seere, som alle sammen etter noen flasker øl er selverklærte eksperter på hva som skjer på den grønne gressmatten.

Vi snakker ikke om VM-finalen i fotball, vi har å gjøre med noe langt mer iscenesatt, spektakulært og feiret enn som så. Hvert år samler nærmere 100 millioner amerikanere seg en søndag i månedsskiftet januar/februar for å se Superbowl: sesongavslutning i National Football League (NFL), en idrettsfinale og et multimedieshow av en annen verden. Amerikanerne flokker seg sammen i sportsbarer, i bakgårder med grill og prosjektor på veggen, og foran sine flunkende nye flatskjermer — det selges 1.5 millioner flatskjermer i uka før Superbowl — for å se vinnerne av avdelingene AFC og NFC brake sammen i en episk kamp om Vinci Lombardi-trofeet.

Det som skjer på banen er viktig nok, men Superbowl er så altomfattende at det påvirker det amerikanske samfunn på de underligste måter. For eksempel rapporterer California Avocado Commission at det lages så mye guacamoledipp at Superbowl-søndag står for 2 prosent av årets avokadokonsum, og det gikk lenge en myte om at toalettsystemene i store amerikanske byer ble tette når folk skulle på do i pausen. Den siste myten har heldigvis blitt stukket hull på, men når Pittsburgh Steelers og Arizona Cardinals jogger ut på Raymond James Stadium i Tampa Bay søndag ettermiddag amerikansk tid, er det nok av amerikanere som er så spente at de er nær ved å gjøre i buksa.

Og det amerikanske TV-publikummets behov for TV-drama blir da også tungt tilfredsstilt. Mellom utallige TV-reklamer — i fjor var det 50 minutter og 50 sekunderer reklame i løpet av Superbowl-sendingen — som selges for 21 millioner kroner for 30 sekunder, jobber TV-produsentene med å finne de beste nærbildene, de mest dramatiske spenningene mellom spillere, og alt annet som måtte være av dramatisk verdi. I boka «The Billion Dollar Game» sammenlikner TV-produsent Steve Sabol seg og sine kolleger i NFL Films med historiens største kunstnere.

— Jeg har alltid tenkt at det Picasso gjorde med en fruktbolle var å se på et enkeltbilde fra flere perspektiver og fra forskjellige øyeblikk i tida. Så jeg prøver å gjøre det samme med fotball, sier den lite subtil Superbowl-veteranen Steve Sabol.

Hvorfor har europeere forholdt seg med likegyldighet til dette episke idrettsarrangementet, man lar jo vanligvis ikke muligheten til å samles foran TV-en for å se på sport gå hus forbi? Her hjemme har amerikansk fotball tradisjonelt blitt sett på som en slags spøk. Nordmenn som var stolte av Jostein Flos uraffinerte nedhøvling av små mexicanere i VM 1994, ler høyt og hardt av amerikanske fotballspillere som bruker hender i stedet for føtter. Konsensus er at amerikansk fotball er en bøllesport designet for å vise mest mulig reklame.

Sannheten er at det er over 50 år siden amerikansk fotball var en brautende knokkelsport, i 1958 ble spillet over natten kastet inn i en rivende utvikling av analyse, taktikk, systematisk trening og dirrende mind games. Da dro Baltimore Colts til New York Giants for å kjempe i minusgrader og frostrøyk om det som da het Championship. Det unike var at for første gang møttes to lag som var forberedt, hadde sett videoer av motstanderen, og planlagt både angrep, mottrekk og mottrekk mot mottrekkene. Det var også første gang en Championship-kamp gikk til overtid. Og overtiden viste seg å være en gave fra oven, siden millioner av seere skrudde på og ble revet med etter hvert som kampen gikk inn i det som da var primetime i den amerikanske TV-kvelden. Kampen beskrives presist og poetisk i The Atlantic Monthly-journalist Mark Bowdens «The Best Game Ever» som — nettopp — tidenes beste kamp, og opprinnelsen til taktikkeriet som har fått den litt utslitte frasen sjakk-på-gress.

50 år seinere beveger NFL seg sakte, men sikkert, inn på det europeiske markedet. Managerne i en stor europeisk fotballiga som Premier League i England, satte seg krakilsk på bakbeina da det i fjor ble foreslått at en 39. kamp hvert år skulle spilles på et eksternt territorium som Asia eller USA for å gi et ekstra kommersielt løft til sporten. Men det var knapt diskusjon da NFL i 2007 med et pennestrøk flyttet kampen New York Giants — Miami Dolphins over Atlanteren til Wembley i London. Selve kampen framsto ironisk nok som designet for at europeere skulle hate den, med gjørmespill, stillingskrig og oppsiktsvekkende lite action. Men de 88?000 som sørget for utsolgt Wembley Stadium, kom tilbake året etter da San Diego Chargers kjempet mot New Orleans Saints.

Her hjemme i Norge er det fremdeles relativt stille rundt Superbowl, selv om fotballpuber og sportsbarer i nattens mulm og mørke drar ned gardinene og holder åpent for stamgjester og spesielt interessert mens Superbowl ruller over skjermen en kald februarnatt. Kampen starter tross alt 00:28, og med halvtimes show fra Bruce Springsteen og Journey i pausen, strekker arrangementet seg raskt til 04:30. Ikke akkurat prime time, men Viasat, som har hatt rettighetene (unntatt et år da TV 2 prøvde seg) på det norske markedet siden 1988, forteller om markant økning i interessen for Superbowl

—?Det er en klar trend at smale idretter, som amerikansk fotball tross alt er i Norge, er en trend, det ser vi på seertallene våre. TV-sendingene blir også stadig bedre, publikum oppdager sporten gjennom internett, og vi får stadig henvendelser fra privatpersoner klubber og foreninger som lurer på hvordan de kan få sett NFL og Superbowl, sier presseansvarlig Øystein Hygen Christensen i Viasat.

Hygen Christensen har ikke norske seertall for Superbowl, eller kanskje de er så lave at han ikke vil gi dem til meg, men min personlig analyse gir i hvert fall grunn til optimisme for NFL. Mens min private Superbowl-fest i fjor hadde fire besøkende, er det allerede påmeldt 10 personer i år. Det er 250 prosent økning fra 2007 til 2008, til og med en Superbowl-optimist som meg er imponert over oppslutningen.

Kilder: «The Billion Dollar Game» av Allen St. John, «The Best Game Ever: Giants vs. Colts, 1958, and the Birth of the Modern NFL» av Mark Bowden, «Meat Market: Inside the Smash-Mouth World of College Football Recruiting» av Bruce Feldman, Wikipedia.org, NFL.com.?

Asbjørn Slettemark er redaktør i bransjebladet FaroJournalen, musikkredaktør i Mann og program leder for musikkprogrammet «Pyro» på NRK P3