Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

USAs mislykkede imperiefremstøt

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN SITTENDE LEDELSEN

i Washington har tatt mål av seg til å bygge et formelt imperium, og USA har mange av de økonomiske og militære forutsetningere som skal til for å lykkes med et slikt prosjekt. Men USAs manglende evne til å holde orden der de allerede har makten og deres uvilje mot å ta inn over seg historiske erfaringer som blant annet britene gjorde seg, peker i retning av at prosjektet vil mislykkes.

For europeere og amerikanske liberale kan det synes uforståelig at USA ikke skulle være fornøyd med den nåværende økonomiske og politiske verdensordenen, der USA er hegemonisk. Den synes som skreddersydd for USA, og det bør ikke overraske, all den tid USA faktisk sydde den selv. Ikke desto mindre er det et faktum at republikanske amerikanere er misfornøyde og har gitt seg i vei med en politikk som i forhold til Den kalde krigens verdensordning rett og slett må karakteriseres som revolusjonær.

TEGNENE PÅ AT USA

tar mål av seg til å bli et imperium, synes å være overalt. De siste par årene har vi sett hvordan USA i stigende grad har forkastet suverenitetsprinsippet og multilaterale ordninger. I den offisielle nasjonale sikkerhetsdoktrinen, The National Security Strategy of the United States of America fra september 2002, slås det fast at ingen makt kan true USA militært i de neste par tiårene. Det overordnede målet for de neste tiårene er å hindre at noen skal kunne utvikle seg til å bli USAs likemenn. Folkeretten forkastes. USA nekter å underkaste seg multilaterale ordninger som den internasjonale stafferettsdomstolen eller for den saks skyld hele det bestående FN-systemet. Selve begrepet «imperium», som tidligere bare ble brukt av USAs få venstreopposisjonelle, brukes nå med positiv valør i flere av de toneangivende republikanske miljøene, for eksempel det neokonservative og de fundamentalistiske kristne. USAs imperiale politikk på 1890-tallet og dets ledende menn, først og fremst Teddy Roosevelt, er blitt gjenstand for sterkt økende interesse fra politikere og rådgivere. Det amerikanske fremstøtet er reelt, og må tas på alvor av alle som er interessert i global politikk, for uansett hvor i verden man befinner seg og hvilket saksfelt man arbeider med, har det stor og direkte betydning.

OM VERDENSORDENEN

går fra å være preget av et system av suverene stater til å være dominert av et voksende amerikansk imperium, vil en rekke politiske enheter fristes til å søke inn mot USAs beskyttelse. Om USAs forsøk på å danne et imperium mislykkes, slik mye kan tyde på, er det adskillig klokere å holde avstand og søke beskyttelse mot imperieherren annet steds. Ikke minst er dette viktig for en småstat som Norge.

Rent materielt kan forsøket synes å ha kommet godt i gang. Med unntak for petroleum finnes det ikke mankoer, og posisjoneringen de to siste årene har gjort en del for å fylle denne sentrale mankoen. USA har en enorm og økende utenriksgjeld, men har tidligere vist at de kan manipulere markedene såpass godt at de sannsynligvis vil kunne unndra seg konsekvensene av dette. USA er klart ledende hva angår våpentekologi, og har vist evne og vilje til å bruke de ressursene som skal til for å beholde dette forspranget i et par tiår. Problemet ligger snarere i en manglende forståelse av hva imperium krever av politisk kunnskap og manøvrering.

FOR DET FØRSTE

må imperier ha et stabilt kjerneområde. Når man skal bygge imperier, må man ha ryggen fri fra bråk innen egen befolkning. Her har USA en klar svakhet. Landets egne storbyer har strøk der ordensmakten ikke er effektiv. I USA befinner flere svarte menn seg i fengsler enn i høyere utdannelse. USAs fengselsbefolkning utgjør svimlende fire millioner mennesker. Den utbredte bruken av slike direkte virkemidler indikerer at staten er for svak til å kunne styre med indirekte midler. Det sentrale historiske eksempelet på ulempene ved ikke å kunne styre samfunnet indirekte, ved hjelp av autoritativ verdifastsettelse, er Vietnam-krigen.

FOR DET ANNET

må man begynne i det små og bygge seg utover. Igjen er USA dårlig forberedt. Erfaringene med imperiebygging i randen av sin egen statsdannelse, for eksempel i Puerto Rico og Guam, peker ikke i retning av at man mestrer å skape orden på en effektiv måte. Erfaringer i Latin-Amerika gjennom 150 år har avdekket sterke mangler ved det politiske håndlag.

FOR DET TREDJE

mangler USA kunnskaper om verden. En av grunnene til at Europa i sin tid greide å dominere verden, var at man systematisk samlet inn og reflekterte over kunnskap om andre kulturer. Den amerikanske politiske kultur er imidlertid preget av mangel på diplomatisk tradisjon, ikke minst ved at den er selvsentrert. I USA forholder man seg til verden som om den allerede var en forlengelse av USA. Det kan være riktig at amerikanske transnasjonale selskaper og amerikansk populærkultur står sterkt verden over, men dette er ikke alene nok til å grunnlegge et formelt imperium. Spesielt er unnasluntrer-holdning til historie og de leksjoner som der er å finne graverende.

Det er for eksempel ingen tegn til at man i Washington har studert de problemer Storbritannia hadde med sin imperiebygging på steder som Irak. Disse problemene førte til at det britiske imperiet historisk sett ble forholdsvis kortlivet. Når USA nå synes å gjenta en god del britiske feil, som å regjere indirekte i for liten grad, og samtidig begår nye, utgjør det allerede på kort sikt et stort problem for imperiebyggingen.

FOR DET FJERDE

synes man i USA ikke å ha tenkt igjennom at et imperium per definisjon er et system der makt er samlet omkring et sentrum og utøves ved hjelp av forskjelligartede avtaler med lokale makthavere. Selv ikke den sterkeste imperieherre kan gjøre alt selv. Man må ha allierte. Da blir det avgjørende viktig å ha gode strategier for å holde på de allierte man har, og alltid være på utkikk etter nye. USA har fulgt motsatt kurs, hvilket er mest tydelig i Europa, der man på klosset vis har fremmedgjort makter som Tyskland og dermed gitt støtet til en sterk intensivering av arbeidet med en felles europeisk utenrikspolitikk. EU er nå for første gang i sin historie i ferd med å utvikle en felles militær strategi. Den vil ganske sikkert gå i retning av å balansere den amerikanske imperiebyggingen.

Mitt tips er på denne bakgrunn at det amerikanske imperiefremstøtet er såpass dårlig forberedt at det ikke vil lykkes. USA vil være den sentrale makt i verden i flere tiår fremover, men landet synes rett og slett ikke å ha den politisk overgripende analyse som skal til for å kunne bli kjernen i et formelt imperium. De har feilet i tidligere forsøk, de har ikke lært av andres og egne erfaringer, og de mangler den politiske kompetanse i å bygge allianser og spille andre ut mot hverandre som forutsettes for at formell imperiebygging skal bli vellykket. Vi andre bør derfor holde avstand, og motstå imperiefremstøtene som best vi kan.