USAs neste president må finne en medisin mot de galopperende økende forskjellene

Raseriet under årets valgkamp viser hvordan forskjellen mellom de styrtrike og resten av befolkningen har vokst seg enorm, mens det politiske systemet nærmest har råtnet.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): - Vi kan ha demokrati, eller vi kan ha rikdom samlet på noen få hender, men vi kan ikke ha begge deler, sa Louis Brandeis, som var en toneangivende amerikansk høyesterettsdommer fra 1916 til 1939.

Etter andre verdenskrig var velstandsutviklingen i USA enorm for de fleste grupper. Men de siste 40 åra har levestandarden for arbeider- og middelklassen enten sunket eller stagnert. Samtidig har landets aller rikeste rykket ifra på hinsidig vis. Tegnene på at den liberale demokratiske samfunnsmodellen i USA er i ferd med å knele, blir stadig tydeligere. For noen år siden var Tea Party-bevegelsen på høyresiden og Occupy Wall Street-bevegelsen på venstresiden en kraftig forsmak på den underliggende frustrasjonen mot etablissementet. I årets presidentvalgkamp med outsider-kandidatene republikaneren Donald Trump og demokraten Bernie Sanders, har sinnet for alvor boblet til overflaten med voldsomme protester og voldelige sammenstøt.

Les også: Storfavorittene sanket det store eplet, men sliter likevel.

Tallenes tale er soleklar. Fortune Magazine skriver om hvordan USA er landet med størst forskjeller. Mens amerikanske toppsjefer i gjennomsnitt tjente 24 ganger mer enn arbeidere i 1965, tjente de 185 ganger mer i 2009, ifølge Stanford Center on Poverty and Inequality. Mens størsteparten av befolkningen har fått det trangere, har den 1 prosent rikeste delen av befolkningen økt sine inntekter med 156 prosent siden 1970-tallet, ifølge tenketanken Economic Policy Institute. Census Bureau anslår dessuten at mens de 20 prosent fattigste fikk 5,7 prosent av de totale inntektene i USA i 1974, fikk de bare 3,6 prosent av inntektene i 2014. De rikeste 20 prosentene av amerikanerne, fikk nesten halvparten av inntektene i 2014. Det er en oppgang fra rundt 40 prosent i 1974. Selv om landet er kommet på fote igjen etter den dramatiske finanskrisa i 2008, blir ulikhetene stadig større. Tall fra Social Security Administration viser at mer enn halvparten av alle amerikanere tjener mindre enn 30.000 dollar (om lag 250.000 korner) i året. Mer enn halvparten har heller ingen oppsparte midler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De enorme forskjellene påvirker en rekke spørsmål knyttet til blant annet helse, kriminalitet, utdanning, framtidsutsikter, stabilitet og demokrati. Da Jens Stoltenberg var statsminister, hevdet han at det var lettere å oppleve den amerikanske drømmen i Norge enn i USA. Det har han trolig helt rett i. Mens norske myndigheter på nesten alle områder forsøker å jevne ut og omfordele velstanden slik at folk får likere muligheter til å lykkes, er amerikanere mye mer prisgitt samfunnslaget de er født inn i.

Les også: Med Donald Trump i førersetet ligger det an til tidenes skitneste valgkamp i amerikansk politikk.

Den voksende ulikheten har også slått inn i amerikansk politikk med full tyngde. I 2010 besluttet amerikansk høyesterett at å gi penger også er ytringsfrihet og grunnlovsbeskyttet. Slik oppsto politiske organisasjoner kalt «super PACs» hvor bedrifter og personer kan pøse inn så mye penger de måtte ønske til støtte for politiske kandidater. En analyse fra New York Times i fjor høst viste hvordan bare 158 familier fram til da hadde stått for nesten halvparten av donasjonene til presidentvalgkampen. En omfattende analyse i 2014 fra Princeton University viste dessuten hvordan landets rikeste har en uforholdsmessig stor innflytelse på folkevalgte. Veldig få betaler nemlig millioner av dollar til politiske valgkamper uten en forventning om å få noe igjen. Slik har mange politikere havnet i lomma på særinteresser på bekostning av vanlige folk.

I denne situasjonen er det ikke vanskelig å forstå at Trump kan appellere til sinte velgere når han sier at han vil «gjøre Amerika storslagent igjen», når han hevder at han finansierer sin egen valgkamp (selv om dette ikke er helt sant), og når han på nasjonalistisk vis vil stenge innvandrere ute. Det er heller ikke vanskelig å forstå at Sanders appellerer til sinte velgere som mener frihandel ødelegger arbeidsplasser i USA, eller unge velgere som sliter med skyhøye college-kostnader og ser ei mørk framtid. Begge kandidatene har inntatt en outsider-rolle mot et system som nærmest har råtnet i en saus av særinteresser, styrtrike pengegivere og polarisering mellom demokrater og republikanere. Den tredje og langt mer sannsynlige demokratiske kandidaten, Hillary Clinton, kritiseres for å tilhøre etablissementet og være godt sauset inn.

Uansett hvem som blir USAs neste president, er det store spørsmålet om vedkommende vil klare å finne en medisin som hindrer at den amerikanske modellen fortsetter sin kurs mot dødsleiet. Den vil neppe smake godt for alle, men bør inneholde radikale reformer som jevner ut forskjellene.