ANMELDELSE: I strømmen av 22. juli-bøker har Aage Borchgrevinks varslede portrett av drapsmannen skapt store forventninger. Ikke bare på grunn av forfatterens mange meritter, men også fordi han selv er vestkantgutt med beslektet oppvekst. Og boka innfrir i stor grad.

Han har fått tak i stemor Tove, han har snakket med voksne fra øya og han har «egne» redningsmenn fra campingplassen - altså andre enn dem som allerede finnes i bokform. Han har også egne ofre og overlevende. Deres historier er for det meste kjent, men Borchgrevinks sikre språkføring løfter dem.

Psykologiserende Mer interessant er det at han har kommet innpå folk fra morderens oppvekst, fra taggemiljø og Tåsen-fester. Bokas sentrale arbeid er en intenst psykologiserende tolkning av drapsmannens liv, lest opp mot psykiatrirapporter og manifestet.

Borchgrevink framkaller en hardt skadet gutt som har utviklet sadistiske trekk og et driv mot selvdestruksjon.

Det gjøres poeng av at han forestiller seg å kastrere seg selv, for å bli «al-Qaidas evnukk». Det er grotesk og gripende, og dypt tragisk.