Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Usedvanlig mye ræl på P1

Bjørn Eidsvåg har rett. Det er noe muffens med musikken som spilles på P1.

Jaja: Bjørn Eidsvåg ble ikke spillelistet denne gang. Foto: Lars Eivind Bones
Jaja: Bjørn Eidsvåg ble ikke spillelistet denne gang. Foto: Lars Eivind Bones Vis mer
Kommentar

Klokka er 11.58 onsdag formiddag. Jeg slår på P1. En grell gitarsolo hviner gjennom øretelefonene. Uæææ, hva er nå dette? Kanskje pensjonisten Hågen (72) hadde rett da han noen dager tidligere omtalte P1-musikken som «piggtrådmusikk» i VG?

Men nei. Det var Paul McCartneys «No More Lonely Nights». Ikke akkurat en av hans beste, og mildt sagt skjemmet av David Gilmours overivrige gitargnukking, men absolutt innafor på statskanal nummer én.

Men gitarsjokket har satt i gang noe, jeg lar P1 stå på øret, selv om det er midt i arbeidstida. Jeg har bestemt meg for å innføre selvpålagt P1-tvang de neste dagene, for å komme til bunns i hva slags musikkprofil Norges største radiokanal egentlig har.

Det skal bli en påkjenning.

Bakgrunnen er selvfølgelig Bjørn Eidsvågs kronikk i VG forrige helg, der han påpekte at P1 det siste året kun hadde spillelistet én eneste ny låt av en norsk artist over femti år. Han stusset også over at de ikke ville spilleliste hans nye låt «Alt eg ser», et samarbeidsprosjekt med Sigvart Dagsland. «Er jeg for dårlig eller for gammel?», spurte Eidsvåg statskanalen.

Nå var det få som syntes spesielt synd på Norges mest folkekjære artist i nyere tid. Men inne i selvmedlidenheten hadde han et poeng: Hva slags musikk skal egentlig Norges største statskanal spille? På hvilket grunnlag velges låtene? Og med hvilke kriterier?

Svaret på dette er ikke bare viktig for radiolytterne, det er også svært viktig for norske artister.

For det er to årsaker til at P1-spilling er så ettertraktet blant dem som gir ut musikk i Norge: Det ene er at de får profilert musikken sin hos Norges største radiolyttegruppe. Ifølge NRKs årsrapport hadde kanalen omtrent 1.1 millioner daglige lyttere i 2018. Det andre er at P1 dermed også har høyere minuttverdi når Tono-pengene skal avregnes. Med enklere ord: Siden det er flere som hører på P1 enn for eksempel P3, blir artistene som spilles bedre betalt.

Å bli spillelistet, det vil si bli valgt ut til å gå i rotasjon gjennom uka, betyr inntekt.

Men det som er best for artistene er selvfølgelig ikke alltid best for lytterne. Musikksjef i P1/P1+, Atle Bredal, tok kjapt til motmæle i eget debattinnlegg: «Det er selvfølgelig ingen aldersgrense på 50 år for å bli spilt på P1. Det vil alltid vil være låtens kvalitet som ligger til grunn for det redaksjonelle musikkutvalget», skrev han, Og: «Det kommer veldig mye bra ny musikk fra norske artister i år, så konkurransen om å komme på våre spillelister har aldri vært hardere.»

Dette høres både fornuftig og plausibelt ut. Vi er inne i en gullalder for norsk musikk. Norske radiokanaler har nok aldri spilt så mye norsk musikk som de gjør i dag, mengden kvalitetsmusikk fra norske musikere har nok aldri vært høyere. P1 burde flomme over av fantastisk norsk musikk!

Men jeg var ikke mange minuttene inne i min selvpålagte P1-tvang før jeg likevel følte at noe skurret. For spilte de ikke oppsiktsvekkende mye ræl?

Riktignok spilte de Gabrielles nye, og helt nydelige, «Tenker på deg». Og Marte Wulffs supre «Morgensorgen». Men derfra gikk det bare nedover.

For hvorfor spille den australske boyduoen Savage Gardens «Truly Madly Deeply» fra 1997? En klissen one hit wonder, like lite savnet som de kjipe g-streng-trusene alle gikk med på den tida. Og når P1 først skulle spille noe fra åttitallet, hvorfor velge Climie Fishers «Love Changes (Everything)»? En dørgende kjedelig låt som bare kan reddes av nostalgi over luftige hårsveiser og mannejeans med høyt liv. Hvorfor spille en låt av Envy (som riktignok senere skulle bli til supersuksessen Nico &Vinz), som ikke engang er å finne på Spotify?

Hvorfor i alle dager spille noe som helst av Ricky Martin i 2019?

Og hvorfor i huleste kombinere det med moderne popmusikk, ja den jeg pleier å høre på P3: The Weeknd, Sam Smith, Ariana Grande, Lil Nas X? Selvfølgelig mikset med nye låter av mer, eller først og fremst mindre, norske kvalitetsartister. For å oppfylle samfunnsoppdraget, selvfølgelig.

Det henger ikke på greip. Ved første lytt høres P1 ut som den private spillelista til noen som egentlig ikke er interessert i musikk, men som har plukket opp en låt her, en låt der, de siste 40 årene. Og mange av disse låtene, som Ugly Kid Joes grusjævlige versjon av «Cat’s in the cradle», spilt torsdag kveld, er dundrende irrelevante i dag.

Norges aller største radiokanal har tilsynelatende ingen rød tråd i musikkprofilen sin. Istedet har den tre musikkprofiler som kræsjer totalt med hverandre. Samfunnsoppdraget: Ny musikk, eller litt eldre klassikere, av norske artister. Kosen: Myke dansehits fra de internasjonale topplistene. Og galskapen: Låter fra, hvis det fortsatt er slik som da artikkelen «Slik velges musikken i P1» ble skrevet i 2013, en base på 4500 låter. Dette er låter som plasseres litt her, litt der og midt imellom alt det andre.

Hva som er årsaken til at for eksempel boybandet One Directions «Story of my life» fra 2013 er blant dem, er et lite mysterium.

Det store spørsmålet er egentlig ikke hvorfor P1 ikke spillelister Bjørn Eidsvågs nye låt. Det er bare å ta en titt på spillelistene fra de siste ukene for å slå fast at den ikke passer inn i spillelisteprofilen. Spørsmålet er hvorfor kanalen spiller all slags irrelevant rusk og rask, når de egentlig bare kan peise på med mer norsk kvalitetsmusikk.

For, som Bredal selv sier, det kommer jo så utrolig mye bra.

«SENSURERT»: Den selverklærte sjamanen, Durek Verrett, langet i natt ut mot norsk presse og forlaget Cappelen Damm etter at boka hans «Spirit Hacking» ikke skal utgis i Norge likevel. Video: @shamandurek Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media