Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Normal People»: TV-anmeldelse

Usedvanlig vellykket sex

«Normal People» har blitt et tv-fenomen i England. Serien er en øm og levende utforskning av ung kjærlighet

«Normal People»: TV-serien «Normal People» er basert på Sally Rooneys roman med samme navn.

Vis mer

TV: Kjærlighetshistorier satt til tenårenes brytningstid er ikke akkurat mangelvare, men Sally Rooneys roman «Normal People» (2018) gikk ikke upåaktet hen. Ikke bare var romanen overalt, i bokverden som på høyhengende prislister, men den ble også spådd for å være en moderne klassiker.

Det boklige fenomenet har blitt til en seks timers dramaserie. Adaptasjonen er mulig enda bedre. «Normal People» begynner som et romantisk kammerspill, men vokser seg omsider ut av klasse- og soverommet for å ende opp som en identitetsbyggende fabel.

«Normal People» / «Alle andre»

5 1 6
Torsdag 4. juni
Beskrivelse:

Britisk kjærlighetsdrama i 12 avsnitt.

Kanal:

NRK

«årt og annerledes om ung kjærlighet.»
Se alle anmeldelser

«Coming of age»

Serien følger den varige, brokete, men alltid like intense relasjonen mellom de to 18-åringene Connell og Marianne. Deres historie begynner i den irske provinsbyen Sligo, men ved hjelp av elegante tidssprang tar den oss med til studietiden i Dublin.

«Normal People» åpner som hvilket som helst high school-drama: Connell (Paul Mescal) er pliktoppfyllende, omgjengelig og god i fotball. I all hemmelighet får han øynene opp for Marianne (Daisy Edgar-Jones), et opprørsk skolelys som, i slående kontrast til han selv, melder seg ut av skolens sosiale hierarki. To romantiske troper, virker det som, men det går ikke lang tid før vi forstår at de ikke er så endimensjonale som man skulle tro. Det smarte manuset er skrevet av Rooney selv, og rolletolkningene er beundringsverdige gode.

Mescal utsondrer en ydmykhet bak steinansiktet, mens Daisy Edgar-Jones åpner opp for en sår og undrende kjerne bak Mariannes bitende fasade.

Det de har til felles er en spirende interesse for bøker. De er også intenst private, som gjør det desto finere når de åpner seg opp for hverandre. Men fomlende misforståelser og emosjonelle snublinger blir et gjennomgangstema i denne romansen. Første akt ender langt fra lykkelig. Connell blir forlegen av å vise seg med Marianne, og relasjonen kompliseres ytterligere av at Connells mor jobber som hushjelp for hennes pengesterke familie. Det blir en kilde til klassebevisst spenning, som følger hele serien.

Studietid

Connell møter ikke Marianne igjen før en studentfest i Dublin, der han kjenner ingen og hun alle. Lydløst har det sosiale hierarkiet blitt omrokert. Forholdet gjenopptas med en helt ny maktdynamikk. Det er nå hun som sitter på den sosiale statusen, samtidig som han er en vandrende påminnelse om hvem hun en gang var.

Rooney, som selv står for manuset, har klart å skrive frem naturlige dialoger og veide setninger. Serien er tidvis en studie i tvetydige gester, elegant nedrakking av tidligere partnere og avkledning av unge studenter i intellektuell posering. Da er den forfriskende god.

Hett og intimt

En hormonell historie om den første kjærligheten utforsker - ikke helt overraskende - ungt begjær. De intime scenene er klumsete, lavmælte og uvanlig vellykkede. Resultatet er sårt og realistisk, og minner om inderligheten til «Blå er den varmeste fargen». Men sex-scenene kan komme litt for tidlig og litt for ofte.

Samtidig understreker valget at dette er en moderne kjærlighetshistorie, som er satt til en tidsalder der man ofte gir hverandre kroppen før sjelen.

Historien rommer også geografiske sprang, som en Italia-utflukt og et utvekslingsopphold i Sverige. Hovedtematikken mistes da litt av syne, særlig når serien dveler ved mørke familiehemmeligheter og jakt på seksuell tilfredsstillelse. Historien trives best i Irland, på letingen etter en rolle å spille i et konkurrerende universitetsmiljø.

Utover i serien gir Connell uttrykk for at han glir inn hvor som helst, men ikke passer inn noe sted. Han og Mariannes erfaringer med sosialt utenforskap binder dem sammen, det er som om de står sammen mot verden. «Normal People» ender som en emosjonelt dyptpløyende affære. Den begynner tilsynelatende enkel, men viser seg å være beundringsverdig kompleks.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!