Usensurert samtidsanalyse

Grensesprengende, men se den ikke for sexens skyld.

FILM: Er vi blitt så narsissistiske at til og med sex med et annet menneske oppleves som ensomt? Er det et sykdomstegn at spillefilmer i lang tid har vist drap og vold, men dratt dyna over hodet med en gang hovedpersoner begynner å kle av hverandre - for med det å «skåne» publikum?

Dette er to av flere spørsmål regissør John Cameron Mitchell stiller med filmen «Shortbus».

Jakten på orgasmen

Handlingen finner sted post 11. september i New York. Åpningssekvensene introduserer oss raskt for de forskjellige karakterene og ikke minst for tematikken i filmen: Vi ser et heterofilt par som mekanisk utøver samtlige Kama Sutras stillinger. En mann som ejakulerer i egen munn, før han bryter ut i tårer. Og en kvinnelig prostituert som pisker en kunde.

Deretter blir vi kjent med karakterene: Kvinnen fra Kama Sutra-turningen, Sofia, er en trendy sex-terapeut som enda har til gode å oppnå den etterlengtede orgasmen. Mannen, James, er i et homofilt forhold med kommunikasjonsproblemer. Selv om de elsker hverandre antar de at en tredjepart vil kunne løse floken. Som de sier: «Monogami er jo uansett en heterofil greie, er det ikke?». Kvinnen med pisken, Severin, ønsker bare å leve «normalt», langt unna egen frigjorthet.

Som 60-tallet

Figurene representerer kanskje ikke gjennomsnittet, men problemene de opplever kan forsvares som relativt typiske i vår fartsfylte og karrierebevisste verden. New York er også valgt med overlegg, siden regissøren beskriver byen som en smeltedigel med følelser og folk, og som det ærligste stedet på jord. Filmen insinuerer også at det kanskje er nettopp derfor byen ble angrepet utenfra.

Uansett, tilfeldigheten fører karakterene sammen på Shortbus, en undergrunnsklubb der sexen er fri og der fordommer ikke eksisterer.

Usensurert samtidsanalyse

«Dette er som 60-tallet», sier klubbverten i det han viser nykomlingen Sofia rundt i lokalet. De ser utover en orgie med nakne kropper. «Bare med mindre håp», fullfører han.

I en annen scene uttaler samme mann: «Det er blitt morsommere her etter at alle disse unge menneskene flyttet til byen. De flyttet hit etter 11. september. Det er den eneste hendelsen i livet deres som de opplever som ekte».

Med andre ord tematiserer «Shortbus» i stor grad eksistensielle spørsmål. Og hvorvidt vi kanskje er blitt for opptatte av dem i vår redsel for å ikke leve fullkomne og perfekte liv. Her oppleves filmen i overkant tabloid og klisjéfull og regissøren kunne med hell justert ned krigstypene. Handlingsmessig er den heller ikke av den mest krevende sorten, og klipper man bort alle sexscenene er det lite igjen som kan forsvare hypen. Samtidig er sex-scenene filmens viktigste virkemiddel og en umulighet å fjerne fra helheten.

«Shortbus» handler om seksuelle og menneskelige relasjoner, hva er da mer naturlig enn å vise dette eksplisitt? Hvorfor er sex så provoserende? Hvorfor klarer ikke mennesker å kommunisere? Og hvorfor er det så lite håp der ute? Filmen svarer kanskje ikke på alle spørsmålene, men den våger å stille dem.