Usentimentalt om krig

Pramoedya Ananta Toers roman «Flukt» handler om sviket. Anerkjent som en av Indonesias største forfattere, er det på tide at Pramoedya nå utkommer på norsk for første gang.

«Flukt» er hans første roman. Pramoedya skrev den i årene 1945- 49, og handlingen utspiller seg under det siste døgnet av Japans okkupasjon av Indonesia. Som en roman om krigen er karakterkonfliktene og handlingen klassisk dramaturgisk strukturert.

Hovedpersonen, Hardo, lever i skjul som tigger etter et opprør mot okkupasjonsmakten, der han ble sveket av sin venn, som nå er i japanernes tjeneste og leder jakten på ham, og sveket igjen av sin forlovedes far. Vi kjenner disse motivene om svik og vennskap fra vår hjemlig litteratur om krigen. Strukturen er kjent og fortellingen er tidvis forutsigbar, men aldri sentimental.

Svik

Her er også momenter som problematiserer så vel karakterenes relasjoner, som deres beveggrunner. Fortellingen går langt dypere enn den enkle handlingsgjengivelsen kan favne. Svik er nøkkelmomentet, men sviket kan skyldes så meget: Det kan være bevisst eller komme uforvarende, av tro eller med ønske om å beskytte andre. Hvordan man selv stiller seg til ansvar for sitt svik, blir således også et viktig moment.

Pramoedya gir ingen enkle svar. Han unnlater å kaste skyld, og etterlater oss istedenfor med en tvetydig følelse av oppgitthet over de umulige valgene man tvinges til, under slike ekstreme omstendigheter.

Dramaturgi

Oversetter Kjell Olaf Jensen vektlegger i sitt etterord romanens paralleller til den klassiske tragedien og visst er det på sin plass, uten at man skal trekke sammenlikningen for langt. Men spesielt i romanens to første kapitler er linjene til dramaets dramaturgi korte. Selve handlingen er minimal, ofte nesten rene tablå-oppsetninger. Dette grepet gir den tid til å dvele ved de enkelte scenene, la dem spille seg ut. Romanen blir således aldri statisk og engasjerer når fortellingens komplekse bakgrunn og dybde får tre fram, tidvis på en ren retrospektiv måte.

Forbudt

Oversetteren synes for øvrig å ha fanget romanens atmosfære godt, med et språk som er klart og strengt, tilpasset dens likeframme fortellerstil. Jensen har basert seg på en fransk versjon, da Pramoedyas bøker er forbudt utgitt på Indonesia. Forfatteren satt flere år i fengsel under presidentene Sukarno og Suharto, og hans skrifter sirkulerer i dag som forbudte kopier i hjemlandet. Viktig derfor, at han nå endelig utgis på norsk.

Så, kall det gjerne en tragedie, men det er også i all sin enkelhet en mektig og spennende roman, en rik og engasjerende fortelling.