Useriøst kulturråd

Den kritikken Grenland Friteaters Lars Vik reiser mot navngitte personer og Norsk Kulturråds nye ordning for støtte til frigrupper, bør kulturrådsdirektør Ole Jacob Bull kjapt ta til seg. Det går ikke an å administrere en støtteordning så useriøst som Kulturrådet har gjort i høst. Dersom Kulturrådet nå ikke skaper en helt annen troverdighet rundt støtteordningen, bør politikerne vurdere om ikke andre enn Rådet bør administrere 27,1 millioner kroner av våre skattepenger. For det er beløpet som i 1998 er satt av til fri scenekunst.

  • Det er for det første kritikkverdig at Kulturrådets scenekunstkonsulent, Jon Tombre - som tiltrådte i begynnelsen av september - var fullt beskjeftiget som instruktør på Det Norske Teatret fram til 30. oktober samtidig som han hadde eneansvaret for den nye støtteordningen. Det tyder på at behandlingen i høst av 142 søknader fra ulike frigrupper må ha blitt betraktet som en ren strøjobb. Tombre kan neppe ha fått tid til å vurdere de forestillingene departementets retningslinjer sier han skal vurdere.
  • For det andre må det settes spørsmålstegn ved utvalgsmedlem Kjetil Skøiens dobbeltrolle. Han er ikke bare av de søkerne som har fått fetest stønadsbeløp. Han har også hjulpet Tombre i silingen og kastingen av sine konkurrenters søknader. Slikt hører ingen steds hjemme.
  • For det tredje: Personsammensetningen av scenekunstutvalget er snever. Brorparten er delvis perifere teaterfolk i 50-åra bosatt på Oslos vestkant. Ingen i utvalget representerer dem teatret er til for: publikum. Som Riksteatersjef Bente Erichsen så lakonisk kommenterer årets tildeling: Hun håper noen faktisk ser de oppsetningene Kulturrådet har tatt initiativ til.
  • For det fjerde: Når Kulturrådet ikke gidder å se de gruppene de skal vurdere, setter man Jon Tombres private smak og favoritter foran Kulturdepartementets retningslinjer. Ikke engang institusjonsteatersjefene kan opptre slik, de har i det minste et kunstnerisk råd de må forholde seg til. Den nye vektleggingen av prosjektstøtte betyr heller ikke, slik Kulturrådet synes å tro, at man helt skal se bort fra en frigruppes kulturelle betydning i distrikt, nærmiljø og i skolevesen.
  • Og endelig: Mye tyder på at kulturminister Anne Enger Lahnstein nå likevel redder Grenland Friteater. Når kulturministeren må være overprøver og brannslokker etter tabber i Kulturrådet, virker verken ordning eller praksis særlig vellykket og gjennomtenkt.