Usher

Jeg tror uttrykket «Tji-hi» oppsummerer det meste.

CD: Gjennom ti år som R&B-artist har Usher sannsynligvis vist mer hud enn en gjennomsnittlig badedraktmodell. «Confessions» er hans fjerde plate, og som tittelen hentyder har han denne gangen mye han må fortelle. Men først skal det svettes!

Heite «Yeah» har nemlig selvtillit nok til å bli stående som en av årets beste singler. Ikke bare har den et skittenhypnotisk grep om dansefoten, den paraderer også det som for tida er kremen av Atlantas musikkscene. Produsent Lil Jon er kongen av sørstatssjangeren crunk, og grovmælt som gruff uten Ali kaffe. Jeg er dessuten overbevist om at gjesterapper Ludacris må sitte på flere idiomatiske uttrykk enn «Språkteigen»s Sylfest Lomheim.

Det er tydeligvis viktig for Usher å legge alle kortene på bordet, og det viser seg raskt at han har en del svin på skogen. Men hva så? Gutten er nemlig en mester i å be om unnskyldning. Han smyger seg fra låt til låt, og uansett hvor dypt han dukker ned i den skamfulle selvmedlidenheten, blir det aldri patetisk. Bare fint. Med Jermaine Dupris produksjonshjelp blir albumet dessuten fengende sønderknust.

Og som jenter flest vet jeg å sette pris på en fyr med hjerte, strupe og magemuskler av gull.