Usikker verdensorden

Henrik Thune tar for seg viktige utviklingstrekk i internasjonal politikk gjennom sin presentasjon av fire bøker i Dagbladet 7. juli, men få nye ideer presenteres. Thune er opptatt av å unngå en tilbakevending til «den kalde krigens fryktkultur» som bøkene han anmelder hevder vi er på vei i mot. Allikevel bærer artikkelen preg av lite nytenkning når det fremheves at vi skal lære av historien, «styre klar av fortidas gjentakende internasjonale sammenbrudd» og la globaliseringens gjensidige avhengighet virke som «balsam» for det internasjonale samfunnet.

Det vi ser i internasjonal politikk i dag er ikke frykt men fredlig konkurranse hvor de viktigste statene forsikrer seg gjennom løst samarbeid istedenfor å knytte tette allianser som under den kalde krigen. Vi er inne i en tid med usikkerhet knyttet til fremtidens internasjonale orden, slik Thune understreker. Det kan hevdes at vi befinner oss i en overgangsperiode hvor USAs hegemoni står for fall, og at verden vil bevege seg over i økt stormaktsrivalisering. Dette bildet vektlegges også i langtidsplanen for Forsvaret 2009-2012.

Men dagens situasjon kan ikke beskrives som en ny kald krig eller som en verdensorden hvor USA ikke lenger er den eneste supermakten. Under en USA-dominert unipolar verdensorden, eller i en potensiell overgangstid, har ikke stormaktene det klart for seg hvilke stater som vil utgjøre polene i morgendagens internasjonale system. Vil en bipolar orden karakteriseres av rivalisering mellom USA og Kina, og hvordan stiller for eksempel Russland og EU seg til en slik maktkamp?

Russland kan for eksempel oppnå større innflytelse ved å spille USA og Kina ut mot hverandre. Russland og Kina er i dag heller ikke interessert i et allianseforhold seg imellom hvis dette skulle gå på bekostning av forholdet til USA. Det er i tillegg en rekke historiske, kulturelle, strategiske og politiske faktorer som taler mot et allianseforhold mellom Russland og Kina.

Hvem utgjør polene i et multipolært system? USA, Kina og Russland (les atomvåpen) må med. Men kan EU regnes som en enhetlig aktør, eller skal man ta utgangspunkt i Tyskland eller Frankrikes kapasiteter? Er Japan en stormakt? Vil utviklingen i India, Brasil, Sør-Afrika og en rekke andre stater føre til at de blir viktige aktører i et multipolært system? Hvem vil alliere seg med hvem?

Å måle makt og telle poler i det internasjonale systemet er ikke lenger like lett i en verden i endring. Det er heller ikke klart hvordan andre stormakter vil balansere USAs makt siden grunntesen om at svakere stormakter vil balansere USAs hegemoni ikke har slått til. Det kan godt vise seg at balanseringsteorien, samt Robert Kagan og Edward Lucas’ argumenter om ny kald krig kan bli viktige analyseverktøy for å forklare internasjonal politikk i det 21 århundre. Men som Thune påpeker, Eric Hobsbawm antyder at vi befinner vi oss i en historisk overgangsfase.

Hvis vi befinner oss i en overgangsperiode hvor det er usikkert hvem som blir alliert eller fiende i fremtiden, hvorvidt vi vil befinne oss i et bipolart eller multipolart system, samt hvem som vil utgjøre polene i det nye internasjonale systemet, trenger vi nye tilnærmingsmåter som fanger opp denne kompleksiteten.

I en periode uten en klar verdensorden vektlegges det såkalte «hedgingprinsippet». Kort fortalt betyr hedging å forsikre seg. Det interessante med hedging er at det har dukket opp i sentrale amerikanske strategi-dokumenter som National Security Strategy 2006 og Quadrennial Defense Review 2006.

Begrepet kommer fra finanssektoren og brukes for eksempel om å forsikre seg og spre risiko. Her kan det hentes inspirasjon til å utvikle nye tilnærmingsmåter som bedre forklarer internasjonal politikk og gir analyseverktøy for å forstå staters handlinger i en eventuell overgangsperiode til en ny verdensorden.

Et viktig mål med hedging er å finne en «hedge ratio» fordi en slik forsikringsstrategi kan sikre profitt uansett om markedet går opp eller ned. Med andre ord balanseres en portefølje ved for eksempel å investere i at noen aksjekurser skal gå ned (som kalles short) slik at de fungerer som en forsikring hvis aksjene man tror skal opp (som kalles longs) går dårlig. Hvis man treffer med sin hedge ratio, spiller det ingen rolle om markedet går opp eller ned, man oppnår profitt uansett.

Poenget er hvordan slike strategier overføres for å tenke nytt om sikkerhetspolitikken. I en tid med usikkerhet velger stater å hedge fordi det gir mulighet til å oppnå vinning uansett om verden går enten mot bipolaritet eller multipolaritet. Hedging inneholder et sett med strategier som tar sikte på å unngå en situasjon hvor stater må velge tradisjonelle strategier som maktbalansering. Man kultiverer med andre ord en middelposisjon, hvor man avholder seg fra å velge en side eller en strategi som undergraver en annen strategi eller målsetning.

Amerikanerne vet ikke om engasjementspolitikk eller en oppdemningspolitikk vil være det beste overfor et fremadstormende Kina. Dette gir rom for en hedging-strategi i USAs Kina-politikk. USA ønsker at Kina skal spille en konstruktiv rolle i verdenssamfunnet eller hva som er blitt beskrevet som «en ansvarlig aktør». Samtidig er amerikanske beslutningstakere og utenrikspolitiske rådgivere usikre på om Kinas voksende diplomatiske, militære, strategiske og økonomiske rolle – som er en forutsetning for at landet kan bli en ansvarlig global aktør i internasjonal politikk – vil utgjøre en trussel i fremtiden og svekke USAs posisjon. Derfor hedger USA sin engasjementspolitikk ved å forsikre seg mot potensielle negative aspekter ved at Kina blir en global aktør.

Hedging forklarer også hvordan Kina håndterer usikkerheten knyttet til om et tettere forhold til Russland eller USA gagner kinesiske interesser. Samtidig trår India varsomt i sitt forhold til USA for ikke å fremprovosere et mer anspent forhold til Kina. Hedgingprinsippet har blitt en viktig strategi i internasjonal politikk.

Thunes «varsler om fremtida» sier lite om hva som vil komme ut av en overgangsperiode med «en langsom avslutning av det amerikanske hegemoniet». «Noe endelig svar på dette er naturligvis ikke gitt,» skriver Thune. Dette kan slå positivt ut, men det kan også undergrave USAs og vestlige lands interesser. Det kan også føre til stormaktsrivalisering i et bipolart eller multipolart system. Det eneste vi vet er at det er en usikkerhet knyttet til denne utviklingen. Derfor ser man også tegn til at flere og flere stater forsikrer seg mot denne usikkerheten gjennom å hedge i sikkerhetspolitikken.

•Øystein Tunsjø er forfatter av

boken «US Taiwan Policy:

Constructing the Triangle»

(London: Routledge, 2008).