Usiviliserte privilegier

De fleste siviliserte land forbyr religionsutøvelse i skolen. Hvorfor ikke Norge?

PRIVILEGERT: «Når kirkens privilegier blir utfordret, tvitrer biskop Atle Sommerfeldt (nummer to fra høyre) karakteristikker som «religionsbekjempere», «militante» og «autoritært»», skriver kronikkforfatteren. Foto: Linn Cathrin Olsen / NTB Scanpix
PRIVILEGERT: «Når kirkens privilegier blir utfordret, tvitrer biskop Atle Sommerfeldt (nummer to fra høyre) karakteristikker som «religionsbekjempere», «militante» og «autoritært»», skriver kronikkforfatteren. Foto: Linn Cathrin Olsen / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Det har vakt bestyrtelse i brede kristne kretser at Utdanningsforbundet ønsker en avslutning på gudstjenester i skoletida på fellesskolen. «De vil frata kristne elever retten til å praktisere sin religion», skriver Jon Magne Lund i Vårt Land - om en ordning alle andre elever må finne seg i, nemlig å praktisere sin religion etter skoletid.

Sin vane tro når kirkens privilegier blir utfordret, tvitrer biskop Atle Sommerfeldt karakteristikker som «religionsbekjempere», «militante» og «autoritært» for å beskrive oss som ønsker at Norge kommer på linje med siviliserte land i dette spørsmålet.

At politikere henger seg på og vil at den lange tradisjonen med en offentlig skole som samarbeider nært med Den norske kirke skal fortsette, overrasker ikke. De lar seg sjelden affisere av et mangfoldig samfunn, eller at de som har opplevd ordningen på nært hold, elevene og lærernes organisasjoner, ønsker en slutt på ordningen.

Man kan spørre seg hvorfor ikke kristne foreldre i andre siviliserte land med kristen kulturarv roper like høyt når deres myndigheter ikke tillater religiøse handlinger i skoletida, på skoler som er for alle? De fleste land har en slik avgrensning mot religionsutøvelse i kunnskapsinstitusjoner. Offentlige skoler skal befatte seg med kunnskapsformidling og ikke organisere religiøse handlinger.

Grunnene til at siviliserte land skiller skarpt mellom kunnskapsformidling og religionsutøvelse i skoletida er mange. Det dreier deg seg først og fremst om ryddighet.

Stigmatiseringen av barn som blir igjen på skolen når flertallet vandrer av sted til kirken, gruppepresset som oppstår og den ufrivillige eksponeringen av eget livssyn når foreldre - og ikke minst lærere, velger fritak for sine barn eller seg selv, er alle momenter som gjør at offentlige skoler burde avholde seg fra å bistå et trossamfunn i deres arbeid for å nå unge sjeler.

Livssynstilhørighet er mer sensitivt enn partitilhørighet. Vi ville selvsagt aldri tillatt at en skole som er for alle, ledet elevene til årlige, faste partimøter i et utvalgt parti. Heller ikke ville en skolearrangert medvirkning til elevdeltakelse i 1. mai-tog bli godtatt, uansett hvilke kultur- og tradisjonsargumenter som lå til grunn. At de rutinemessig ledes til religiøse seremonier i et evangelisk-luthersk trossamfunn under dekke av kulturformidling, er like lite troverdig.

Få eller ingen har uttrykt motstand mot at skoler besøker religiøse samfunn der en prest eller imam forteller elevene hva som foregår der. Det kalles ekskursjon. Deltakelse i religiøse seremonier er noe annet.

Elevene kan jo bare observere gudstjenesten, innvender noen. Men er man om bord i danskeferja midtfjords, kan man ikke nekte for at man er med på reisen.

Den norske kirke gjør selv klart hva dette dreier seg om. Der defineres en gudstjeneste slik: «Den er stedet der de kristne blir synlig som en menighet; et fellesskap av mennesker som deler troen på Gud, og Jesu Kristi oppstandelse. Den er et sted der mennesker møter hverandre, og sammen trer fram for Gud.»

Kirken mottok i år 234 millioner kroner til trosopplæring av sine menighetsbarn. Neste år får de trolig mer. Taket er en kvart milliard årlig. Norske myndigheter har altså lagt til rette for at kristne skal få beholde og dyrke sin religion, kultur og arv.

Norske barn må selvfølgelig gå til gudstjenester så ofte de eller foreldrene deres vil. Det må være et resultat av et samarbeid mellom kirken og barnas foreldre og ikke et opplegg som en offentlig fellesskole tar initiativ til. En slik skole er til for alle og bør behandle alle likt - uavhengig av foreldrenes livssynstilhørighet.

Forsvarerne av skolegudstjenester bruker den kristne arven som argument. Den bør absolutt elever ha kjennskap til. Kunnskap bør ikke skremme noen. Arven bør være gjenstand for kritisk drøfting. Det er det motsatte av deltakelse i religionsutøvelse. Vår arv må gjerne være tema både i musikk-, norsk-, historie- og samfunnsfagene.

Norge har hatt, og har fremdeles, et problematisk forhold til religionsundervisning. I en dom fra 2007 mot Norge i den europeiske menneskerettighetsdomstolen advares det nettopp mot «aktiviteter som er egnet til å påvirke til annen tro». En konsekvens er at det nå er forbud mot forkynnelse i faget Religion, livssyn og etikk. Hva er logikken i at det likevel er tillatt i øvrig skoletid?

En av grunnene til at vi har menneskerettigheter, er at majoriteter ofte har en tendens til å være blinde for konsekvensene av egen maktutfoldelse. På det kristne nettstedet Verdidebatt oppfordres det aggressivt om å bruke flertallsmakt for å beholde skolegudstjenestene. Det er uklokt.

Den dagen kristne elever ikke er i flertall i skolen lenger, kan kristne fort møte seg selv i døra. Det er ikke sikkert det er så lenge til. Likevel, vi som i dag tilhører livssynsminoritetene argumenterer heldigvis prinsipielt. Vi mener skolen bør avholde seg fra livssynsutøvelse og konsentrerer seg om kunnskapsformidling - uavhengig av hvilket livssyn som dominerer blant elevene.

Menneskerettighetsdomstolen sier om obligatorisk religionsundervisning at den skal være «kritisk, objektiv og pluralistisk». Skolegudstjenester til faste tider i skoleåret i skoletida er det som ligger lengst unna dette kravet.

Til Den norske kirke; det hadde vært fint med en avklaring om det er biskop Sommerfeldts aggressive forsvar for hans eget trossamfunns privilegier som er representativt, eller om det er kommunikasjonsdirektør Trude Evenshaug, som i 2011 skrev følgende: «Arbeidet med å bygge ned Kirkens privilegier og formelle samfunnsmakt er ønsket og påskyndet av Kirken».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.