STILIGE TYPER?: Walisiske Lostprophets virket mer opptatt av posering og hårfrisyrer enn musikkformidling. Anders Grønneberg/ Dagbladet
STILIGE TYPER?: Walisiske Lostprophets virket mer opptatt av posering og hårfrisyrer enn musikkformidling. Anders Grønneberg/ DagbladetVis mer

Usjarmerende posørrockere

Lostprophets farlig nær kalkunforestilling på Hovefestivalen.

HOVEFESTIVALEN: Det er mye som kan sies om walisiske Lostprophets.

En ting er at bandet nok er langt over den karrieremessige middagshøyden, men det verste er nok at bandet synes å være smertelig klar over dette selv og ikke gidder å gjøre noe med det.

De fleste tilløpene til å piske opp stemningen fra vokalist Ian Watkins og keybordist Jamie Oliver koker ut uforståelig babbel som ingen skjønner noe av.

Det blir mest posering i matchende, fjollette t-skjorter og jakker. Watkins for øvrig synes mest opptatt av å se stilig ut enn å ta grep om publikum, der han bekymret retter på kapteinsbåndet og tørker besværlige svettedråper.

Når Watkins starter «Where We Belong» med refrenget til Guns 'N Roses-klassikeren «Sweet Child 'O Mine», får han virkelig demonstrer hvor dårlig det står til med strupen.

Det er nemlig så surt at publikum smiler forlegent til hverandre.

På mange måter er det synd, all den tid låter som «Last Train Home», «Rooftops» og «Burn, Burn» er formålstjenelig festivalrock.

Men når samspillet hangler, lyden er grøtete og allsangforsøkene så kleine at en kjenner rødmen komme, er det ikke mange veier igjen å gå. Ja, til og med gutta som så mest ut som de jaktet på Paradise Hotels casting-team, så spørrende på hverandre.

Alle artiklene og videoene fra årets festival, finner du på db.no/hove