Usjenert Janet

Janet Jackson foretrekker tydeligvis å vise seg fram på tv istedenfor på plate. Hennes åttende album er nemlig dørgende kjedelig.

CD: «Damita Jo» er faktisk det tredje albumet Janet oppkaller etter seg selv.

Da hun i 1982 ga ut debuten «Janet Jackson» var hun bare en tenåringsjente.

Med nakne «Janet» fra 1993 hadde hun utviklet seg til en voksen kvinne. Nå er hun tydeligvis på full fart inn i en førtiårskrise. Damita Jo er mellomnavnet hennes, og det er åpenbart at hun denne gang har lyst til å vise fram flere av sine skjulte sider. Problemet er bare at hun ikke har noen.

«Damita Jo» er nemlig en sløv liten sak. Den er fylt til randen av småsøte poplåter uten særpreg. Der broren Michael for tida forsøker å vise så lite av seg selv som mulig, gjør Janet det komplett motsatte. Hun bretter ut sjela. Flere av sporene begynner og avslutter med små anekdoter og rim. Hun forteller om barndommen, sitt forhold til musikk, og om hvor mye hun liker å slappe av. Det er veldig mye sjøbris, og veldig lite innhold. Faktisk høres hun for det meste ganske neddopet ut.

Som på de fleste Janet-album er det likevel et par spor som stikker seg ut. På den uanstrengt søte «My Baby» har hun fått med seg Kanye West under dyna. Og selv om den ikke er en av hans beste produksjonsprestasjoner, er det likevel albumets meste fengende spor. For når hovedprodusentene Jimmy Jam og Terry Lewis forsøker å sjarmere oss med åttitallsretro, høres Janet likevel ut som en aldrende Ashanti. «Damita Jo» er dessverre mye mer «Prozac Nation» enn «Rhythm Nation».

BYR PÅ SEG SELV: Janet Jackson vil gjerne vise fram sine skjulte sider, men har hun egentlig noen? Her hos MTV i London tidligere i mars.