Uskyldige syndere

Onde tunger påstår at forlagsredaktør Irene Engelstad i Gyldendal stilte seg sterkt tvilende til å gi ut Alexander Brennings beryktede debutroman «Trist som en matros» helt til hun møtte den pene og høflige mannen som skjulte seg bak pseudonymet.

Manuskriptet bar ikke just bud om at forlaget hadde med en solid funksjonær og patent familiemann å gjøre. Nå er vel ikke belevenhet og prikkfri vandelsattest det første forlagene skjeler til når de skal beslutte seg for om de vil ta en ukjent debutant inn i varmen eller ei, men i dette tilfellet skal man ikke betenke redaktøren i at hun så for seg litt av hvert.

«Trist som en matros» var nemlig sterk kost og vitnet om en fantasi så livlig (noen vil nok helst kalle den skitten eller betent) at den kunne få framtidige forlagsfester til å utarte seg til litt av hvert hvis den ble realisert - forutsatt at kjødet var villig (noe det gjerne er - i teksten) og anledningen bød seg (noe den også gjerne gjør - i samme tekst).

Bramfritt

At mange lot seg forarge over Brennings bramfrie skildringer av seksuelle handlinger på kryss og tvers av alder og familietilhørighet, kom ikke som noen overraskelse. Med sin sterke underlivsfiksering og sin uhemmede (skriftlige) utfoldelse av incestuøse og (pseudo)pedofile fantasier må han selv bære en betydelig del av ansvaret for at han er blitt utsatt for misfortolkninger og oppfattet som en pornografisk forfatter. For enhver leser med en smule tekstanalytisk ballast var det imidlertid åpenbart at det dreide seg om et avansert litterært prosjekt som ikke skulle leses med 'realistiske' briller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

At Brenning var ute etter å skrive parabler og forme visjoner der eksistens og politikk, etikk og metafysikk, fortelling og liv, går opp i en høyere enhet - med begjæret som brennpunkt og kjønnet som blikkpunkt - ble enda tydeligere i oppfølgeren «uten å finne den» (1996). Årets roman bidrar ytterligere til å bekrefte riktigheten av en slik lesemåte. Både tematisk og på person- og handlingsplan knytter den an til de to første bøkene og likner en avslutning på en trilogi, som man passende kunne kalle 'genitalitetens historie' om det ikke var for at den dypest sett handler om forholdet mellom kunst og eksistens.

De fleste skikkelsene dukker opp på nytt - med billedkunstneren Inger Sol som krumtapp. I den forrige romanen nedsatte hun seg i Maputo i Mosambik, og det er her handlingen starter. Sentralt i den seinere delen står tvillingparet som hun har født - angivelig med forskjellige fedre til hvert barn, svart som den ene og hvit som den andre er. Bror og søster i et tett forhold, som nesten alltid hos Brenning, men broren bryter opp og drar tilbake til Norge - på jakt etter sine røtter og for å forstå sin mor bedre. Om hans opplevelser her og hans møte med diverse slektninger handler den siste fortellingen i denne poly-narrative romanen.

«tiden til intet» er et mangfoldig verk. En flerstemt fortelling kaller forfatteren det i undertittelen - noe som bl.a. henviser til at en rekke personer skiftes om å føre ordet. Alle har sin fortelling å fortelle, til dels også ulike versjoner av den samme. De ulike fortellerne bryter inn i hverandres fortellinger, kommenterer dem, trekker sannhetsgehalten deres i tvil, setter spørsmålstegn både ved sin egen og andres troverdighet. To fortellere har en slags overordnet status. Den ene taler fra hinsides graven, den andre har status av olympisk forfatterfigur. Begge kjenner vi igjen fra tidligere verk. De griper inn i historiene og spalter opp både det narrative forløp og den sammenhengssøkende livfortolkning som dette forløp er satt til å reflektere, slik at alt kommer til å filtres inn i hverandre.

Brenning er ingen finslepen stilist, han skriver ut fra en knoppskytingsmetode. 'Normal' skrift veksler med kursiv. Enkelte passasjer er rykket inn. Stedvis brytes den normale linjedelingen opp. Setninger innledes vekselvis med store og små forbokstaver. Titt og ofte innføyes en blanklinje. En enkel setning, et setningsemne, stedvis bare et enkelt ord settes for seg selv, sprenges inn som en spaltende kile, som en bremse for den fortløpende strøm av ord og setninger, lik oppstikkende steiner i et vannløp. Denne litterære teknikken er i seg selv en del av det virkelighetsbilde, den 'visjon', som teksten formidler - et bilde av en verden og en menneskehet hvor alt er i evig forandring, hvor alt samtidig henger sammen - lik et hav, et menneskehav - men der en motsattrettet kraft også stadig er virksom, en kraft som spalter, atskiller, fjerner menneske fra menneske, menneske fra natur, menneske fra liv, en kastrerende kraft som skiller det som fra starten var forbundet, men en kraft som også maner til oppbrudd.

I Brennings visjon av verden er menneskeheten i en viss forstand anskuet som en stor familie. Vi er alle Guds barn. Vi er alle etterkommere av Adam og Eva. Sett i dette perspektiv kopulerer og formerer vi oss i en eneste stor incestuøs sammenheng, bedriver innavl i ledd etter ledd. I et slikt perspektiv kan også det gjennomgående incestmotiv forstås. Bror går i seng med søster, far med datter, mor med sønn, osv. Den 'lille' familie speiler den 'store'.

Angst

Det finnes neppe en eneste roman i verden der slektskapsforholdene er så innviklede som hos Brenning. Og de fleste møter i hans fortelling framstår hurtig som møter med mennesker som på en eller annen måte er tett involvert med andre mennesker som hurtig avsløres som slektninger av et eller annet slag. Dette har selvsagt intet med realisme å gjøre. Brennings romaner er allegorisk diktning - den forteller om det begjær som driver menneskene på leiting etter «Eden og ho mor», til lillesøster og lillebror, men som også stimulerer til evig oppbrudd og til å skape illusjoner som kan forsone oss med vår avspaltethet og den angst for å bli utstøtt fra det truede paradis som vi i korte, stakkede lykkestunder kan føle oss hensatt til.

Tro meg på mine ord. Det hviler en stor uskyld over Brennings litterære univers, men det er en uskyld som voktes med flammende sverd. Hans personer lever øst for Eden, de framstår som Kains etterkommere, de er forvist - og henvist til sine egne, i bokstavelig forstand til den egne familiens skjød. De som leter etter nærgående beskrevet erotikk i Brennings siste roman, leter ikke forgjeves. Men den som bare leter etter det, går glipp av det vesentligste. Mye godt kan sies om «tiden til intet», men det skal heller ikke underslås at forfatteren gjentar seg selv fra de to første romanene. Nå er punktum satt. Forhåpentligvis har Brenning kommet til et punkt hvorfra en ny start er mulig.