STOR KONSERT: Til manges overraskelse utgis nå en dobbelt-CD med Jan Garbarek, Jon Christensen, Keith Jarrett og Palle Danielsson, med et perfekt opptak av en konsert fra 1979. Foto: Terje Mosnes
STOR KONSERT: Til manges overraskelse utgis nå en dobbelt-CD med Jan Garbarek, Jon Christensen, Keith Jarrett og Palle Danielsson, med et perfekt opptak av en konsert fra 1979. Foto: Terje MosnesVis mer

Uslåelig firerbande vender tilbake

Hvordan har dette opptaket fått ligge «nedgravd» i 23 år?

ALBUM: For en sommergave! Mens juni og juli knapt nok har vært kjøligere, kommer en hittil uutgitt konsert fra Japan i 1979 som et flammende bål til jazzinteresserte i særdeleshet, men også til enhver som er opptatt av god musikk.

Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon Christensen utgjorde den amerikanske pianostjernen Keith Jarretts såkalte europeiske kvartett, også kalt Belonging, etter gruppas første plateutgivelse. «Belonging» (1974) er en av de mest populære jazzutgivelsene utgitt i Norge noensinne, en LP som i visse kretser ble spilt sønder og sammen.

Ikke fordi den var spesielt publikumsfriende, men den var lys og rytmisk i uttrykket, full av heftige rytmer, lyriske solopartier og et medrivende trøkk.

«Belonging»
Det blir sagt at den nye generasjonen av jazzmusikere som framsto på 1960-tallet i Norge, hoppet bukk over bebop og cooljazz og stupte mer eller mindre direkte inn i det moderne. Jan Garbarek, Arild Andersen, Terje Rypdal og Jon Christensen dannet en legendarisk kvartett som dyrket frijazz og villskap på en måte ingen hadde gjort i jazznasjonen tidligere.

1970-tallet ble en periode der de hver på sitt vis jobbet seg framover mot et mer tilgjengelig uttrykk, med steady rytme og fastere melodilinjer. Musikere som Jon Christensen og Jan Garbarek frigjorde kreative krefter i seg selv i samarbeid med pianister som Bobo Stenson og Keith Jarrett, i begge tilfeller supplert av den svenske bassisten Palle Danielsson.

Belonging-gruppas andre plate, «My Song» (1977) ble i likhet med forgjengeren spilt inn i Oslo. Deretter fulgte to liveinnspillinger, «Nude Ants» (1979) fra Village Vanguard og «Personal Mountains» (1989) fra Tokyo. Siden har det vært stille. «Sleeper» er spilt inn i 1979, det siste året gruppa opptrådte live, også den i Tokyo. Seks av sporene går igjen på de to tidligere live-albumene, mens det sjuende, den vakre «So Tender», er en velkjent Jarrett-standard. Pussig nok er ingen av låtene fra de to første studioalbumene utgitt i liveversjoner.

Dansende musikk
I boka «Scattered Words» (2003) skriver Keith Jarrett: «Som en såkalt leder ønsker jeg, svært ofte, å gli sammen med de andre musikeren, og Belonging-gruppa tillater det fordi ingen slåss med alle de andre. Alle forsøker bare å gjøre det hele gjennomlyst. Gruppa med Jan bare flyter gjennom alt sammen. Det er mye enklere, sammenliknet med den amerikanske kvartetten, som ble betraktet som mer mystisk og avantgarde.» Han skriver også om hvordan han betrakter det å spille jazz, som «en personlig dans med materialet».

Disse kommentarene gjenspeiler det som skjer på «Sleeper», som byr på enestående versjoner av låter som «Personal Mountains», og «New Dance», der melodien nettopp «danser» av sted i et «flytende» samspill mellom de fire musikerne. Mer lyriske i melodiføring og rytmikk er den klassisk inspirerte «Innocence», «So Tender» og «Prism», mens «Oasis» byr på en nesten halvtimelang visjon av verden, nærmest en skapelsesberetning, med utspring i rytmer og fløytespill og en gradvis oppbygning til stadig mer avanserte høyder.

Gruppefølelse
Albumet er kreditert komponisten og pianisten Keith Jarrett, men han framstår ikke som noen stjerne.

Uslåelig firerbande vender tilbake

Interaksjonen mellom de fire musikerne er det som betyr noe. En helt spesiell kjemi oppstår mellom Garbareks saksofonspill og Jarretts toner på pianoet, men også mellom Jon Christensen og Palle Danielsson fins fantastiske sekvenser med eksplosiv energi, for eksempel i det intense mellompartiet til «Personal Mountains» og i den rødglødende utgangen av «Chant of the Soil», der de to glir sammen i en suggererende innspurt, mens Jarrett liksom sekunderer det hele, med noen spredte, lyriske triller over tangentene.

Lyden på dette opptaket er bortimot perfekt, og det at det faktisk er tilnærmet en full konsert, gjør denne utgivelsen spesielt tilfredsstillende. Mer enn en time og tre kvarter, nærmest en helaften.

En kjent roman med handling i Japan bærer tittelen «You Only Live Twice». Det passer bra; én gang når du spiller konserten live, én gang til når opptaket utgis 23 år seinere.