Debatt: Notre-Dame

Usmakelig moralisme

De som donerer penger til gjennoppbyggingen av Notre-Dame, fortjener ingen moralsk pekefinger. De fortjener honnør.

MORALISME: Det går ikke an å sette alle saker og gode tiltak opp mot hverandre, skriver innsenderen. Han mener kritikken mot donasjonene fra rike folk etter storbrannen i Paris, er usmakelig moralisme. Bilde fra brannen i Notre-Dame, 15. april. Foto: Benoit Tessier / Reuters / NTB Scanpix
MORALISME: Det går ikke an å sette alle saker og gode tiltak opp mot hverandre, skriver innsenderen. Han mener kritikken mot donasjonene fra rike folk etter storbrannen i Paris, er usmakelig moralisme. Bilde fra brannen i Notre-Dame, 15. april. Foto: Benoit Tessier / Reuters / NTB ScanpixVis mer
Meninger

I påsken brant et av kristendommens viktigste bygg, Notre-Dame-katedralen i Paris. Straks meldte flere pengesterke selskaper og personer at de ville gi store summer til gjenoppbyggingen. Men før asken var blitt kald, spredte det seg kritikk gjennom usmakelig moralisme.

Kritikken gikk på at det selvsagt burde doneres penger til det kritikerne mener er mer «verdige» formål. I sosiale medier spres det bilder av fattigdom og naturkatastrofer med teksten «Rebuild this».

Poenget synes å være at det finnes mye som er viktigere, eller mer korrekt, enn de åndelige og kulturelle verdier som Notre-Dame representerer. Det må folk selvsagt få mene, det er menings- og ytringsfrihet. Men det er fortsatt heldigvis sånn at både fattig og rik har lov til å disponere sine egne penger til det de måtte finne formålstjenlig – i dette tilfellet ved å støtte rehabiliteringen og gjenoppbyggingen av en katedral som har betydd så mye for så mange så lenge.

Sorgkritikk, altså det å rakke ned på andres sorg, hører ikke hjemme i et velutviklet og demokratisk samfunn. At mennesker sørger og viser engasjement når et av kristendommens og kulturens viktigste byggverk brenner, er helt naturlig og bør møtes med forståelse og sympati. Kampen mot undertrykkelse, fattigdom og nød er viktig, men det blir feil når noen i den gode sakens tjeneste moralsk hever seg over andre og deres hjertesaker. Det går heller ikke an å sette alle saker og gode tiltak opp mot hverandre.

Flere kritiserer også at det er mulig å få skattelette basert på det som doneres. Jeg synes det er positivt at det oppmuntres til privat finansiering. I Norge har vår regjering innført gaveforsterkningsordningen nettopp for å stimulere til økt privat finansiering av kunst og kultur. Når kunst- og kulturlivet i større grad finansieres av private, vil vi se større grad av spontanitet og folkestyre i kulturen. Når kulturen finansieres privat, slipper initiativet å utvannes og forsinkes gjennom utallige råd, utvalg og offentlige utredninger.

Noen mener de private donasjonene til Notre-Dame går på bekostning av andre sosiale tiltak. Men man må huske på at franske myndighetene aldri var i tvil om at Notre-Dame skulle gjenreises, så dette var penger som skulle brukes uansett. Det at den franske stat får hjelp av kapitalsterke privatpersoner og forretningskonsern, er utelukkende positivt. Hvis den franske stat måtte stått for alle utgiftene selv, ville nettopp det kunne gått utover nødvendige sosiale tiltak som det er forventet at myndighetene gjennomfører.

De som donerer penger til dette fortjener ingen moralsk pekefinger. De fortjener honnør. Og etter min mening bør de også få sin takk. Før de eventuelt får den i himmelen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.