Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Usmakelig pageturner

Den lette og overflatiske tonen i den nye «The Hunger Games»-boka står i grell kontrast til mye av den groteske handlingen.

FØLGER OPP SUKSESSEN: Suzanne Collins er tilbake med en prequel til de populære «The Hunger Games»-bøkene. E-boka er ute nå, men papirboka kommer først 29. mai. Foto: NTB SCANPIX / Jordan Strauss/Invision/AP
FØLGER OPP SUKSESSEN: Suzanne Collins er tilbake med en prequel til de populære «The Hunger Games»-bøkene. E-boka er ute nå, men papirboka kommer først 29. mai. Foto: NTB SCANPIX / Jordan Strauss/Invision/AP Vis mer

«En ballade om sangfugler og slanger»

Suzanne Collins

4 1 6
«Knallgod underholdning - men ganske usmakelig.»
Se alle anmeldelser

Det er alltid risikabelt å skulle følge opp en suksess. Spesielt en så stor suksess som den over ti år gamle dystopiske science fiction-trilogien «The Hunger Games».

I stedet for å drøvtygge fortellingen om Katniss og Peeta, har Suzanne Collins begått en liten genistrek. Hun går 64 år tilbake i tid og lar oss møte president Snow som relativt uskyldig attenåring. Der får vi blant annet vite bakgrunnen for Dødslekene og årsaken til presidentens helt spesielle forhold til hvite roser og blod.

Boka er energisk, variert og underholdende, men også stilistisk glatt og tankemessig banal, og det står i grell kontrast til noen av de mest groteske scenene.

Dannelsesroman

Coriolanus Snow er atten år gammel. Den engang rike og mektige familien Snow mistet sin enorme formue etter en grusom krig. Foreldrene ble drept, og Coriolanus bor med sin oppofrende kusine Tigris - som vi allerede kjenner som stylist fra de tidligere bøkene - og deres aristokratiske bestemor. Lutfattige Coriolanus har stipend for å gå på Akademiet, og på sin fattigfornemme måte prøver han å opprettholde fasaden. Han må tåle ydmykelser fra de nyrike, og fra rektoren som av uforklarlige grunner synes å hate ham.

Med litt velvilje kan boka leses som en dannelsesroman, der vi får vite årsaken til at presidenten utvikler seg til en kynisk opportunist. For unge, sjarmerende Snow er sår og empatisk på sitt vis. Capitol ruster seg for de tiende Dødslekene, og Coriolanus blir til sin store skuffelse mentor for den tuslete og underernærte Lucy fra det lutfattige 12. Distrikt. Hun synes dømt til å tape, men Collins er kjent for sine sterke kvinneskikkelser, og spede Lucy har uante krefter. Hun har en nesten hypnotisk sangstemme og en forkjærlighet for slanger. Ikke overraskende forelsker de to seg.

Mengele-doktor

I motsetning til mye av fantasylitteraturen, handler ikke denne boka så mye om kampen mellom det onde og gode. Snarere at vi mennesker i bunn og grunn vil gjøre hva som helst for å overleve – også drepe. Riktignok er det en virkelig ond skikkelse i boka. Det er den Mengele-aktige legen Volumnia Gaul, som bedriver groteske eksperimenter med dyr og mennesker – og som mener alle er villdyr i bunn. Mot henne står den gode Sejanus, sønn av en styrtrik oppkomling som bestikker alt og alle for å få sin motvillige sønn fram i verden.

I likhet med gladiatorkampene til romerne, ble Dødslekene laget både for å underholde – og undertrykke - massene. I denne boka får vi vite hvem som hadde ideen til de groteske lekene, og hvem som fikk ideen til å lage tv-underholdning av det. Collins har tidligere fått kritikk får å lage ungdomsroman av ungdom som dreper hverandre, og visse av scenene er da også ganske uhyggelige. Verre, synes jeg, er scenene der de utsultede og forslåtte deltakerne ankommer i kuvogner og sperres inne i dyrehager, der de underholder tilskuere mot litt mat. Det minner ubehagelig om konsentrasjonsleirene. Det er for så vidt stoff som kan berøre, men Collins' lette tone og overflatiske refleksjonsnivå gjør disse passasjene nesten smakløse.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!