Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Dyrevelferd

Usmakelig press fra pelsdyrbøndene

Vår sympati bør gå til dyrene.

DYRS LIDELSE: Pelsdyrenes lidelser er ikke tema lenger, de er forsvunnet i skyggen av deres eieres endeløse klaging. Dyrs lidelse betyr mindre enn den viktigste verdien i samfunnet – penger, skriver innsenderen. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
DYRS LIDELSE: Pelsdyrenes lidelser er ikke tema lenger, de er forsvunnet i skyggen av deres eieres endeløse klaging. Dyrs lidelse betyr mindre enn den viktigste verdien i samfunnet – penger, skriver innsenderen. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Det er knapt én gruppe som er så godt ivaretatt som pelsdyrbøndene. Kompensasjonsordningen er på rundt 700 millioner kroner, og det er høyt fokus på oppfølging av bøndene.

Likevel går det knapt en dag uten at pelsdyrbøndene og deres talspersoner er i media. Guri Wormdahl i Pelsdyralslaget går så langt som til å uttale at hun håper at hun slipper å gå i begravelse. Det er et usmakelig press for å tvinge mer penger fra regjeringen.

Pelsdyrbøndene er en ressurssterk gruppe som har mange og sterke aktører i ryggen. Det er andre grupper som er langt verre stilt og som burde skyves fram.

Pelsdyrenes lidelser er ikke tema lenger, de er forsvunnet i skyggen av deres eieres endeløse klaging. Vi hører ikke lenger om sårskader på rev og mink, om valpedrap, apati, tvangsatferd og elendige levekår. Dyrenes lidelser betyr mindre enn den viktigste verdien i samfunnet – penger.

For pengenes skyld, får millioner av dyr ødelagt sine liv. De fleste dyr i landbruket ser aldri dagslys. De er fratatt de mest grunnleggende gleder – frisk luft, fri bevegelse, gress, solskinn – det som alle skapninger er født til. Millioner av dyr tilbringer livet i nettingbur, på betonggulv og bås. Mødre og barn skilles ved fødselen for at melka skal gå til menneskelig konsum.

Det hjelper ikke at det er overproduksjon – mor og barn får likevel ikke være sammen. Livene deres er kontrollerte og dominerte fra fødsel til død.

Slaktingen er for brutal for innsyn. Men vi har sett det fra andre lands slakterier. Angstfylte dyreblikk, skjelvende kropper, paniske fluktforsøk, skrik og støy. Dyr som drives mekanisk eller med elektrisk fedriver, skytes med boltepistol, senkes ned i gasskammer, elektrifiseres – kaldt og systematisk og uten medfølelse.

Hvis slakteriene hadde hatt glassvegger ville alle vært vegetarianere. Men slakteriene har murvegger uten vinduer. Folk må ikke se, ikke føle, bare kjøpe produktene og helst spise enda mer kjøtt for å få unna overskuddslagrene.

Kontrasten mellom dyrenes elendighet og vår velstand er enorm. Man blir påmint dette hver dag når pelsdyrbøndene er frampå med sine krav. Vi ser av og til dyreburene i bakgrunnen og de små skyggene av individer. Men de lider i stillhet.

Pelsdyrbøndene må gjerne få god kompensasjon. Det er verdt en høy pris å la dyrene få slippe mer lidelse. Men vi kan ikke stå fast i et utnyttelsesforhold til dyr, der hvert lille framskritt blir motarbeidet, og der det framstår som at de som profitterer på dyrene er de egentlige ofrene, de som må få samfunnets sympati.

Vår sympati bør gå til dyrene. De millioner som ikke har et liv som er verdt å leve og som aldri får oppleve livsglede. Det setter ting i perspektiv. Det bør hjelpe oss til å forstå at vi har lite eller ingenting å klage over.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media