Usminket manipulerende og helt

Eminem (26) bringer pervertert machokultur, voldsforherligelse og homohat inn på tenåringsrom verden over. Men hipphoppens Elvis er likevel musikkbransjens mest oppsiktsvekkende og oppløftende suksess på lenge. Torsdag kommer han til Oslo.

Hva er det som skjer i musikkbransjen? spurte den munnrappe komikeren Chris Rock retorisk da han ledet 1999-utgaven av MTV Awards.

- Det samme gamle: Svarte fyrer finner opp en ny musikkstil. 20 år seinere kommer de hvite gutta og tjener de store pengene.

Deretter sveipet kameraet over på en hvit fyr nede i salen med et passe skamfullt ansiktsuttrykk. Eminem er hans navn.

Jo da, Eminem er så utvilsomt en moderne Elvis som tar de svartes musikk og gjør den spiselig for millioner av nye hipphoppfans. Den engelske musikkavisa NME påpeker observant at Eminem er blitt en antihelt for en kjøpegruppe som strekker seg fra 10 til 40 år, og at han som den første artisten noensinne har klart å krysse de rigide skillelinjene mellom pop, rapp og rock'n'roll.

MEN EMINEM ER SÅ MYE MER. Eminem bringer historier fra det virkelige livet inn i popkulturen igjen - levert så usminket og så kalkulert provoserende at selv foreldre av det liberale slaget klør seg bekymret i hodet.

Etter en reaksjon kommer alltid en motreaksjon. Etter Pink Floyd kom Sex Pistols, etter Bon Jovi kom Nirvana, etter grim støyrock kom konsernskapte boyband. Og mens fortvilte musikkelskere kloden rundt skuer febrilsk etter en ny dyptgående, musikalsk strømning som kan velte hegemoniet til de pene og rene britneyene , så er motreaksjonen her allerede.

Det nye tiårets første populærkulturelle fenomen er en uforutsigbar, ustyrlig, dumsmart rennesteinspoet. Han kan ikke stoppes, og han nekter å la seg redigere. Han er den mest genuine stemmen i amerikansk musikk siden Kurt Cobain skapte rockrevolusjon med Nirvana for ti år siden. Bråk følger i hans fotspor.

SOGA LYDER SOM FØLGER: Marshall Bruce Mathers III. Født 17. oktober 1974 i Kansas City av en 17 år gammel mor. Faren så han aldri noe til. Mor og sønn lever på en spinkel amerikansk sosialtrygd. De er konstant på flyttefot mellom Kansas og Detroit. Marshall bytter skoler fire ganger i året og er et konstant mobbeoffer. Som 15-åring får han så kraftig bank at han ligger i koma i ni dager. Det samme året stryker han til eksamen tre ganger. Marshall dropper ut av skolen. Mor er uten jobb. Hun har isteden utviklet en sans for bingo og piller. Dop og skyteepisoder er en del av hverdagen. Onkel Ronnie, som i sin tid hadde introdusert Marshall til hipphopp, tar livet sitt. Onkel Todd dreper svogeren sin.

Fra 16-årsalderen jobber Marshall som kokk på minstelønn. Sammen med ungdomskjæresten Kim får han datteren Hailie Jade i 1995, uten at han klarer å flykte fra den sosiale og økonomiske elendigheten. Så seint som før jul i 1997 jobber han på kjøkkenet hos restauranten Gilbert's Lounge i Detroit.

- Jeg jobbet 50- og 60-timers uker for 5,60 dollar (49 kroner, red.anm.) i timen for å klare husleia. Og likevel klarte jeg det ikke. I Øst-Detroit kan du få tak i virkelig billige hus for cirka 200 dollar (1780 kroner, red.anm.) i måneden, men med en gang min datter Hailie var født, kunne jeg ikke greie det. Så vi måtte flytte hver sjette uke, har Mathers fortalt. Eller Eminem som han nå hadde begynt å kalle seg. Debutalbumet «Infinite» (1996) blir avvist av hipphoppundergrunnen i Detroit. Hvitingen blir bedt om å glemme hipphopp.

Eminem føler derfor at det står om liv og død når han deltar i Rap Olympics i Los Angeles i oktober 1997. Han markerer seg med blendende friteknikk. Han rappet mer rytmisk, mer artikulert og med høyere tempo enn noen av konkurrentene, men må likevel nøye seg med en andreplass.

MEN BARE ET PAR UKER SEINERE kommer telefonen som endrer livet hans. Dr. Dre - rapplegende fra slutten av 80-tallet med NWA (Niggaz With Attitude), produsentgeni og gudfar for en hel sjanger på 90-tallet - har hørt nyss om Eminem etter rappolympiaden. Og dermed er det gjort. I løpet av 12 dager med ecstasy og intens låtskriving skaper de to «The Slim Shady Lp». Albumet blir øyeblikkelig en hit i USA når den kommer ut i februar 99.

Men det var først med fjorårets «The Marshall Mathers Lp» at Eminem fikk kritikerrespekt og verdensomspennende masseappell.

I kjølvannet har det fulgt en serie hendelser som viser at en nyvunnet økonomisk frihet ikke har brakt harmoni inn i Eminems liv. Han er saksøkt av sin egen mor, han er arrestert for drapstrusler, og hans turbulente ekteskap kulminerte med at kona Kim - Eminem har spilt inn to sanger med uhyggelig livaktige fantasier om å drepe henne - forsøkte å skjære over pulsårene.

DEN SISTE KONTROVERSEN rundt rapperen kom da Grammy-juryen på nyåret nominerte Eminem til fire priser. Reaksjonene fra amerikanske homo-organisasjoner var voldsomme.

«Mine ord er som en dolk med en taggete kant/Jeg dolker deg i hodet enten du er homse eller lesbe» rapper han i låta «Criminal». Litt seinere i samme låt:

« Hater homser? Svaret er ja.»

Dette er bare en av mange mildt sagt tvilsomme Eminem-tekster. Platene hans er de reneste minefelt av banning, vold og dårlig moral. Selv forsvarer han seg med at alt han synger om, ikke må tas bokstavelig, og at han bedriver fiksjon.

Det fascinerende er hvordan han blander fiksjon og virkelighet. Hvordan han helt bevisst manipulerer verden med uklare, nærmest ikke-eksisterende grenser mellom fantasi og levd liv. Hvordan tekstene spiller pingpong med hendelser i hans eget liv - gjerne strukket ut til en syk tegneserieverden. Hvordan han på en og samme tid er samfunnstapernes holdningsløse talsmann og sin egen myteskaper. Hvordan han på den ene siden er en dum og ødelagt pappfigur i front for hipphoppens perverterte machokultur og på den andre siden en så lysende begavet artist.

Popmusikk handler om å selge en drøm, en illusjon. De siste årene har platebransjen klart å perfeksjonere den sjelløse og tanketomme illusjonen. Aldri har det vært solgt flere plater enn i Britney og Backstreet-æraen. Aldri har musikken beveget seg lenger fra det virkelige livet og handlet mindre om et genuint uttrykksbehov.

EMINEM ER MOTSETNINGEN til det banale svadaet Britney Spears og co. står for. Mens formen hans vekker minner om karikerte heavymetaltekster, har han en punkrockers sinne og rebellinstinkt. Eminem vil Britney til livs. Mye tyder på at han klarer det også. At appellen til Eminems lynskarpe uttrykk er begynnelsen på slutten for produktpop. Og at til og med foreldre skal være glad for det.

Mens Britney representerer et falskt drømmebilde av rosa kjærlighet, store pupper og klonet plastikkpop, er Eminem en individualistisk artist av kjøtt og blod. Han forteller om holdninger og om en verden som eksisterer der ute, holdninger som unge folk før eller siden må forholde seg til, og en verden som bedøvende, melkehvite Britney knapt nok vet eksisterer.

Hører man på Eminem, er man før eller siden tvunget til å tenke over egne holdninger og trekke sine egne konklusjoner. I ei tid som krever at unge folk klarer å lese informasjonssamfunnets inntrykksbombardement på nyansert vis, skal man ikke være redd for at den jevne Eminem-kjøper klarer å skille mellom fantastisk musikk og søplete holdninger. Eller at man ser på Eminem som underholdning fra et stykke skakkjørt virkelighet, lik den i «Jerry Springer Show».

Og etter at Britney og co. har korrumpert musikksmaken til et par generasjoner tenåringer, er det på tide at noen bringer anstendig musikk inn i unge folks liv igjen. Bare det burde være god nok grunn til å ønske Eminem velkommen.

DUMMEST OG SMARTEST: Eminem fyller Oslo Spektrum til randen på torsdag. Eminem er en gatesmart begavelse med søplete holdninger. Men han bør ønskes velkommen inn i populærkulturen, mener artikkelforfatteren.
MOTORSAGMASSAKRE: Vold og blod er sentrale elementer i Eminems kunstneriske uttrykk.