ADJØ, PRIVATLIV: Med håndverkere i huset blir private soner et ukjent fenomen, oppdager Manfred (Trond-Ove Skrødal) i «Håndverkerne». Foto: GT Nergaard, Trøndelag Teater
ADJØ, PRIVATLIV: Med håndverkere i huset blir private soner et ukjent fenomen, oppdager Manfred (Trond-Ove Skrødal) i «Håndverkerne». Foto: GT Nergaard, Trøndelag TeaterVis mer

Ustabilt byggverk

«Håndverkerne» er en komedie bygd på sandgrunn.

TEATER: Fasaden er nypusset og fin. Men grunnmuren er ustø og reisverket vaklevorent.

Med andre ord: Skuespillere, regissør og koreograf gjør det meste ut av det de har å jobbe med. «Håndverkerne»s svakhet ligger i strukturen: Manus.

Klisjeer Det handler om den nordiske paradegrenen oppussing, og om dvaske, slaskete håndverkere som ikke vet hva de gjør - men som vet å utnytte at huseierne ikke har noen anelse, de heller.

Håndverkergalleriet på fem får aldri mulighet til å bli mer enn todimensjonale klisjeer, flate som tapetprøver på en vegg.

Huseierparet Alice (Ane Skumsvoll) og Manfred (Trond-Ove Skrødal) har fått tildelt noen flere personlige egenskaper.

De er ikke bare overfladiske statusjegerjåler uten idé om hvem de har sluppet inn i huset sitt. De har i seg tilstrekkelig mange motsetninger til at stykket kan ta noen uventede vendinger.

Urealistisk pluss Humoren er en blanding av flere stilnivåer, inkludert fysiske krumspring og verbale, noen vittige og noen mindre vittige, vitser. Enkelte gags gjentas så ofte at de blir gimmicks.

Realistisk har «Håndverkerne» ingen ambisjoner om å være, og det er noe vi kan regne som et pluss.

De mest vellykkede sekvensene, i undertegnedes øyne, er de som tar mangelen på realisme helt ut, og lar koreografien få spille den komiske hovedrollen. Startsekvensene i begge akter, samt finalen i andre akt, er de beste eksemplene i så måte.