Ustø krimdebut

Reklameguruen Kjetil Try debuterer med en kriminalroman om en reklameguru som heter Karl Erik Dahl. I likhet med Try blir også Dahl knyttet til Arbeiderpartiet som PR-konsulent. Er det duket for en saftig nøkkelroman?

Man hadde nær sagt: Dessverre ikke. Det mest gjenkjennelige mennesket i boka, statsministeren, har riktignok visse likhetstrekk med Thorbjørn Jaglands forgjenger, men bortsett fra det mangler boka ethvert tilløp til originalt perspektiv på livet bak kulissene i norsk politikk.

Snarere får vi servert en fartsfylt, men relativt lite troverdig mordoppklaring, der miljøet rundt Arbeiderpartiet er åsted for kriminelle handlinger. Det dreier seg kort fortalt om to mistenkelige dødsfall, en kidnapping, et drap og et selvmord. Bak disse dramatiske begivenhetene ruver skygger fra fortida, og Karl Erik Dahl blir sammen med sin svoger Lasse Svensen, en tidligere politimann, den som kommer til å legge sammen to og to før løsningen ligger på bordet.

Mest overbevisende og interessant er Try når han beskriver miljøet i reklamebransjen. Her er han naturlig nok i kjent farvann. Man aner at romanen ville fått en støere kurs dersom Try hadde latt boka tematisere de mange fasettene i denne viltvoksende jungelen i dagens samfunnsliv. I stedet har han latt seg friste til å leke med krimsjangerens mange klisjeer og konstruere et passende komplisert puslespill.

Men det er ikke nok. Jeg opplever ikke å komme på innsiden verken av Arbeiderpartiet eller andre miljøer, for eksempel Dagbladet, der en garvet kriminalreporter dukker opp i en birolle. Det virker for eksempel feil når denne reporteren omtaler det å jobbe med feature i Dagbladet som «å skrive om reisemål, hagearbeid og kvisete hip-hop-stjerner». Dette burde egentlig Try vite, ettersom han han blant mye annet også har ledet kampanjer for Dagbladets helgebilag. (Journalister i Akersgata som uten videre tilbyr seg å spandere øl på hverandre, hører nok også til sjeldenhetene.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Velkjente elementer

Språklig fyker romanen av sted i en nokså pregløs allvitende fortellerstil. Dialogene fungerer bedre enn de beskrivende partiene. Setninger som «Å stå opp var så utvilsomt ikke blant Lasse Svensens favorittaktiviteter» hører heldigvis til sjeldenhetene. Men velbrukte Detektivmagasin-uttrykk av typen «en svart skygge kastet seg over ham» dukker opp rett som det er.

Klisjeene er også av handlingsmessig karakter, elementer som er brukt i hundrevis av tidligere kriminalromaner somfalske spor, mord eller selvmord-problematikk, hemmeligheter fra fortida, ja også gåtens løsning - som ikke skal nevnes her - er litt av en gjenganger i denne typen mysterier.


Try again

Helten Dahl rydder lett opp i disse problemene, med litt kløkt og vel mye flaks. Mens politiet går rett i fella, forstår den skarpsindige amatøren Dahl de skjulte sammenhengene, og hans svoger Lasse Svensen kan bruke den detektimeaktige avslutningen til å forklare hva som egentlig har skjedd.

Problemet er at begivenhetene, som spenner fra mordbrann til selvmord, er så tynt motivert hos hver enkelt av aktørene at leseren får store problemer med å akseptere dem. Eller for å si det klarere: De mørkets gjerninger fra fortida som ligger bak handlingen, synes så bagatellmessige at de umulig kan få så dystre konsekvenser som de gjør i denne boka.

Det beste er faktisk siste kapittel. Den avsluttende replikken sitter i blinken. Der har Try fått en god idé og lanserer et moralsk dilemma. For denne romanen er det 200 sider for seint, men Try kommer sikkert tilbake - akkurat som Jagland.