Ustoppelige Madrugada

Madrugada er like mye en prosess som et band. De unngår stille farvann, men tar med publikum ut der brytninger oppstår.

KONSERT: TROMSØ (Dagbladet): Madrugada anno 2005 er kanskje mer komplett en noensinne. Bandets fjerde album, «The Deep End» - på få uker har det solgt i 70 000 eksemplarer - er et eksempel på det. Bandet er blitt voksent.

Madrugada tør også vise flere sider og nyanser av sine mørke rockverden.

Sterke spenninger

Det var et spillesugent Madrugada som åpnet vårsesjonen i Tromsø. De fleste konsertene er allerede utsolgt.

Jubel og varm velkomst møtte bandet, som dro i gang med «Stories From The Street». Sivert Høyem og gjengen trengte ikke lang tid på å bli varme, eller riktigere sagt: De var tydeligvis varme og godt i gang før de okkuperte scenen.

Og der ble de og gjorde hotellledelsen nervøs. Av hensyn til sovende gjester, skulle festen være over klokka 23. Men Madrugada var ustoppelig, og først etter at ekstralåter som «Kids On High Street» og «Electric» og ekstra-ekstralåtene «Black Mambo» og «Ramona», takket gutta for seg.

Madrugadas musikk er mektig og storslått, den er mørk og til tider magisk. Den kan også være preget av en underliggende uro, som ikke minst kommer til syne ikke gjennom Høyems kraftige og vibrerende stemme.

Det er akkurat som det ligger en underliggende konflikt i Madrugadas univers, og det skaper spenninger.

 STERK SANGER:  Sivert Høyem har en mørk, intens og tidvis vibrerende stemme. Sammen med et opplagt band fengslet Madrugada publikum i går kveld. Litt mer magi, og terningkast 6 er sikret. Foto: Anders Grønneberg
STERK SANGER: Sivert Høyem har en mørk, intens og tidvis vibrerende stemme. Sammen med et opplagt band fengslet Madrugada publikum i går kveld. Litt mer magi, og terningkast 6 er sikret. Foto: Anders Grønneberg Vis mer

Melodiøs monster

I går kveld viste Madrugada seg som et rockmonster: et autoritært og stort, melodiøst og melankolsk, snilt og melodiøst monster. Det er ingen nykker og stormannsgalskap å spore, til tross for bandets selvsikkerhet og åpenbare trygghet. Om de var nervøse, så skjulte de det godt.

Jeg har hørt Madrugada live mange ganger. Men jeg tror ikke jeg har hørt dem så mangefasettert og mangfoldig.

Uten at det virker påtatt eller stjålet, kan man høre både The Doors og R.E.M. tydeligere enn tidligere.

Madrugada tør også å vise sin blueslegning, for flere ganger gjennom konserten, i partier hvor bandet løsnet litt på snippen, kom den beksvart asfaltblues til syne. Og den kler bandet, i kontrollerte doser.

Gitarist Robert Burås, sanger Sivert Høyem og bassist Frode Jacobsen er Madrugada, men de har mye å takke trommeslager Erland Dahlen, som er monumental, men likevel leken med stikkene.