DET GIR INGEN MENING å skille Ryggens kamp mot nazismen fra hennes ståsted som kommunist. Når Hannah Ryggen vever sine anti-nazistiske og fascistiske tepper på 30-tallet var det i første rekke kommunistene som tydelig tok avstand fra nazismen, skriver kunsthistoriker om tekstilkunstner Hannah Ryggens arbeid som er utstilt på Nasjonalgalleriet i Oslo i disse dager. Foto: NTB scanpix  Foto: NTB scanpix
DET GIR INGEN MENING å skille Ryggens kamp mot nazismen fra hennes ståsted som kommunist. Når Hannah Ryggen vever sine anti-nazistiske og fascistiske tepper på 30-tallet var det i første rekke kommunistene som tydelig tok avstand fra nazismen, skriver kunsthistoriker om tekstilkunstner Hannah Ryggens arbeid som er utstilt på Nasjonalgalleriet i Oslo i disse dager. Foto: NTB scanpix Foto: NTB scanpixVis mer

Ustvedts avsporing

Hannah Ryggens standpunkt er et like radikalt og humant standpunkt i dag, uansett hvilken politisk merkelapp man bruker på det.

Meninger

I sin kronikk den 9. september drøfter Øystein Ustvedt om Hannah Ryggen var kommunist, eller «bare» venstreradikal. Jeg vet ikke helt hva som motiverer behovet for å «renvaske» henne fra kommunismen, det er vel først og fremst vår tid som har hatt behov for å plassere Ryggen i en politisk bås. Det som imidlertid er viktig, er å ikke underslå betydningen av Hannah Ryggens politiske overbevisning, som ble formet i kampen mellom kommunismen og nazismen i den dramatiske førkrigstida.

Øystein Ustvedt hovedbudskap er at Hannah Ryggen og hennes ektemann Hans Ryggen først og fremst var antifascister, og at ordet kommunist «virker avsporende i forhold til det allmenne og humanistiske budskapet som ligger til grunn for mange hennes arbeider.» Videre spør Ustvedt; «hvor er Stalin, sigden, det røde flagget og senere Mao-dyrkelsen i hennes arbeider? Hvor kommer trosbekjennelsen, de kollektivistiske kampoppfordringene og den heroiserende førstedyrkelsen til uttrykk?»

Vi kan ikke si sikkert om Hannah Ryggen var medlem i Norges Kommunistiske Parti (NKP). Verken Arbeiderbevegelsens arkiv i Oslo eller Statsarkivets avdeling i Trondheim sitter på medlemslister for NKP eller oversikt over abonnementslister på den kommunistiske avisen Ny Tid, som ble utgitt i Trondheim. Likevel er det etter mitt syn liten tvil om at Hannah Ryggen på 30-tallet anså seg for å være en overbevist kommunist, men med klare humanistiske grunnverdier. Ustvedt framstiller humanisme og kommunisme som motsetninger, med henvisning til Stalin og Mao, og etterkrigstidens undertrykkelse. Her mener jeg han leser historien baklengs, og overser det faktum at kommunismen på 30-tallet kanskje var den viktigste motkraften til fremveksten av de menneskefiendtlige ideologiene, nazismen og fascismen. Det var derfor ikke noen motsetning mellom Ryggens kommunistiske og humanistiske grunnsyn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I brevvekslingen med sin gode venn Andreas Schjoldager er det flere passasjer som vitner om Ryggens politiske sympatier. Hannah Ryggen la sjeldent fingrene imellom når hun uttrykte seg, heller ikke til nære venner. Hun refser Schjoldager for å ha tatt en jobb i Arbeidsgiverforeningen, som hun karakteriserer som «arbeidernas böddlar». I et senere brev til samme mann forsvarer hun arbeideren varmt, på sin særegne blanding av norsk og svensk (med variabel bruk av tegnsetting), samtidig som hun kritiserer toppene i Arbeiderpartiet. Mot slutten skriver hun; «Sanningen är alltid hård. Man behöver icke sakkunnskap til at dömma mellan arbeidare og arbeidsgivare. Det er nog med mänsklig fornuft (...). Det skulle icke finnas arbeidsgivare dem som arbeider i en bedrift skal dela gevinsten av den.»

Ustvedt refererer i sin kronikk til et brev til den samme Schjoldager som han mener rettferdiggjør at hun ble ansett som politisk radikal, men ikke nødvendigvis som kommunist. Han siterer åpningsordet i dette brevet, som er datert 22. desember i 1937: «Käre Andreas og Dronning Saba Schjoldager! Låt striderskan bjuda många hälsningar från den röda front på Örlandet.» Men Ustvedt utelater det Ryggen skriver i neste avsnitt: «P.S Jäg er inte enig med Schjoldager. Röd diktatur er nödvendig om inte arbeiderna skal gå til grunne. Utan kamp vinnas ingen seier. Se på japanske valfangstarbeidare 40 kr i mån og en gryta ris. Hade icke europeiske arbetare kämpat så hade de i dag haft lika usla villkor ...» For meg er det vanskelig å lese dette utsagnet som noe annet enn en kommunistisk overbevisning.

For Ustvedt var ekteparet Ryggen først og fremst antinazister. Men det gir ingen mening å skille Ryggens kamp mot nazismen fra hennes ståsted som kommunist. Når Hannah Ryggen vever sine antinazistiske og fascistiske tepper på 30-tallet var det i første rekke kommunistene som tydelig tok avstand fra nazismen. I en tid hvor de fleste europeiske regjeringer, som i Norge og England, var unnfallende og i det lengste ville unngå konflikt med Hitler, identifiserte kommunistene tidlig kampen mot fascismen og nazismen som en hovedoppgave. De anså det også som en sentral sak å samle arbeiderklassen på tvers av landegrensene. At nazistene også anså kommunistene som sin hovedmotstander er hevet over enhver tvil. For Hitler var kommunister, sosialister og jøder uten eksistensberettigelse i Det tredje rike.

Hvis man underspiller eller ignorerer Ryggens partipolitiske sympatier eller tilhørighet, overser man den samtiden og det offentlig ordskiftet som teppene inngikk i. Gjennom hele 1930-tallet var de politiske frontene klare, og kunst og kultur var en selvfølgelig arena for politikk. At svært mange av de menneskene Hannah Ryggen avbilder i sine verk var kommunister som betalte med sitt liv i kampen mot nazismen er ingen tilfeldighet. Mange av Hannah Ryggens tepper fra denne perioden må ses på som offentlige handlinger i den intense politisk kampen mellom kommunismen og fascismen.

Men selv om Hannah Ryggen var tilhenger av kommunismen, er det er heller ingen tvil om at hun tidlig tok avstand fra Stalin og utviklingen i Sovjetunionen. Den 6. desember 1939, bare en uke etter at Sovjetunionen gikk inn i Finland og Vinterkrigen begynte, skriver Hannah i et brev til Else Christie Kielland:

«Har spunnet to kilo garn de siste ukene og skall til med et nytt teppe i alla tänkliga röda farger fra vitmaure, krapprot kochenille, lila grönt sort vitt. Marie Antionette og Stalin ska vara på og Sovietflagget som ravses opp. Det må til en ny ren fana i värden som icke smudsas slik som den röda.»

Ustvedt hevder også at Hannah Ryggen «beveget seg i en mer moderat retning, hen mot den røde delen av Arbeiderpartiet» i etterkrigstida. Det finner jeg tvilsomt. Arbeiderpartiet var aldri Hannah Ryggens foretrukne parti, og hun var mildest talt rasende over deres håndtering av Nato-saken i 1949, noe hun gav uttrykk for både i Henders bruk og i Jul Kvale. I et brev til Odd Hølaas i 1966 skriver hun om sitt nei til Nato og sitt sinne over Arbeiderpartiets håndtering av saken. Hun nevner blant annet Johanne Åmlids bok Ut av kurs, som var en førstehåndsberetning om Arbeiderpartiets lukkede landsmøte i 1949 der avgjørelsen om norsk medlemskap i NATO i realiteten ble tatt. Hannah Ryggen skriver; «Hon [Åmlid] beskriver hur det gikk til när det ble gjennomfört (precis som vi tenkte). Hans og jeg lykkedes på den korte tiden å sanke 6 protester vi to, og jeg er glad over å være bland de 45000 protestene som ble inlevert til Stortinget.»

Hannah Ryggen døde fire år etter dette brevet ble skrevet, og skiftet neppe kurs. Hun sviktet heller aldri sin tro på likhet og solidaritet mellom arbeiderne: «Alla skulle arbeida, ingen skulle vara ovanpå den andre. Like möjligheter för alla mänskor.» Det er et like radikalt og humant standpunkt i dag, uansett hvilken politisk merkelapp man bruker.