LEDER ORGANISERT MIDDELKLASSE: Unio-leder Anders Folkestad. Foto: Silje Eide
LEDER ORGANISERT MIDDELKLASSE: Unio-leder Anders Folkestad. Foto: Silje EideVis mer

Ustyrlig middelklasse

Hovedorganisasjonen Unio har noe til felles med KrF. Både den politiske venstre- og høyresida er ute etter medlemmene deres, skriver Stein Aabø.

I dag feirer hovedsammenslutningen Unio seg selv. Det er ti år siden organisasjonen ble stiftet på restene av det gamle AF som ble oppløst da yrkesgruppene med lengst utdanning brøt ut og dannet Akademikerne. Skilsmissen skapte rystelser i norsk arbeidsliv. Flere store utdanningsgrupper, som lærere, sykepleiere og polititjenestemenn, sto plutselig uten en hovedsammenslutning. Dessuten var både lærere og politifolk splittet i ulike forbund. Men etter noe tid fant pedagoger, pleiere og politi sammen. I dag har hovedsammenslutningen ti medlemsforbund og om lag 300000 medlemmer. Slik sett burde Unio være en politisk maktfaktor og ikke bare en av flere aktører på arbeidstakersida. Kan LO avgjøre et politisk valg ved å mobilisere sine medlemmer til fordel for Ap, burde saktens Unio kunne gjøre det også. Og ikke nødvendigvis til fordel for Ap.

Vi merker mest til sammenslutningen når Sykepleierforbundet kjemper for likelønn og kritiserer regjeringen for å slepe beina etter seg. Eller når lederen i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, mobiliserer tusenvis av uniformerte politifolk til truende protester utenfor Stortinget og til forveksling høres ut som et sentralstyremedlem i Frp. Eller når lærerne streiker og avlyser viktige eksamener for de unge slekter. Ikke minst merker vi dem når Unios leder, Anders Folkestad, er i alle kanaler i forkant av lønnsoppgjørene.

Sett fra Jens Stoltenbergs side består Unio av en litt ustyrlig og utsatt middelklasse. Ap-lederen synger, som vi vet, vakker duett med LO-leder Roar Flåthen. Det fagligpolitiske samarbeidet mellom Ap og LO har vart i over 100 år. De representerer hver sin arm i arbeiderbevegelsen, den politiske og den faglige. De har mange møtearenaer i tillegg til å være naboer på Youngstorget. Når de to ytrer seg, er budskapet som regel samkjørt. Ikke sjelden blir både Ap's regjeringspartnere, opposisjonen og de andre hovedsammenslutningene i arbeidslivet, overkjørt av alliansen. Ap er det største partiet, LO den største organisasjonen. Ferdig med det.

Unio har Stoltenberg litt mindre grep på. Han kan ikke regne med umiddelbar støtte for politiske forslag. Unios makt kan likne på SVs innad i regjering, eller på mellompartienes i Stortinget. En slags klagende avmakt. For hver gang de valses over av mektige og lett arrogante sosialdemokrater, stiger frustrasjonsnivået. Det kan over tid få politiske følger.

Hittil har de rødgrønne hatt størst fordel av stemmeatferden til Unios medlemmer. De fleste jobber i staten og kommunene og er i likhet med Ap og SV for en stor offentlig sektor. Men Høyre og Frp er stadig ute med utsagn som klinger godt i de nevnte yrkesgruppenes ører. Erna Solberg og Siv Jensen gjør seg lekre for sykepleiere og lærere med løfter om stor satsing på kunnskap, og de byr alltid mer til politiet enn regjeringen.

I Unio er alle enige om at utdanning skal lønne seg. De har til alle tider opplevd det som urettferdig at folk med høyere utdanning, som kommer seint ut i arbeidslivet og ikke minst har stor studiegjeld, får dårligere livslønn enn industriarbeidere. De kjemper og kjemper, i oppgjør etter oppgjør, uten at det får nevneverdige resultater.

Det er en motsetning mellom utdanningsgruppenes interesser og grunnpilaren i det norske forhandlingssystemet, frontfagsmodellen. Den går ut på å la de ansatte i eksportindustrien være lønnsledende og bestemme nivået på lønnsutviklingen. Dessuten blir verdien av høyere utdanning mindre når «alle» har det. En bachelorgrad i dag er ikke er mer verdt enn en realskoleeksamen var på 1960-tallet. I praksis handler det om en proletarisering av yrkesgrupper som har fått svekket sin gamle status. Spørsmålet er hvor lenge disse gruppene vil støtte en norsk forhandlingsmodell som gjør dem til tapere. Dette kan de diskutere med politikerne de har invitert til jubileumskonferansen. Kanskje en anbudskonkurranse på Unios krav er tingen?