Ustyrtelig morsomt

Intelligent og uhyre morsom harselas fra Blindern, skrevet av unikt språktalent.

BOK: Det er ikke alltid produktivitet pares med talent. Men det gjør det hos lingvisten Helene Uri. Ved siden av doktorgrad og jobb som 1. amanuensis har hun gitt ut to-tre bøker i året. Faktabøker om språk, barnebøker og altså romaner. For noen år siden sa hun opp sin stilling på Blindern, angivelig delvis på grunn av konflikt med sjefen. Nå har hun lagt sin roman dit, ei bok hun etter eget sigende har «måttet» skrive.

Og det er godt, for denne boka er ustyrtelig morsom. Muligens tråkker hun en og annen minoritetsforsker, turboprofessor eller middelmådig instituttbestyrer på tærne.

Dokumentarisk krydder

Uri har ikke skrevet noen såkalt nøkkelroman. Det «dokumentariske» utgjør bare krydderet. De tre hovedpersonene er oppdiktet. Likevel er de nok en slags satirisk ekstrakt av blindernske typer: Den flinke, vakre og sprudlende Nanna. Kameleonen Pål som alltid er forelsket og så ute etter å behage at han gjerne blir lurt opp i stry. Og endelig, heltinnen Edith Rinkel. Hun er femti år gammel, mektig, kald og begavet. Hun har åtti par sko i skapet, og en forkjærlighet for studenter som likner Apollon, og som er så unge at de sier sjino og sjærste. De tre danner plottet i denne fortellingen som blant annet kretser rundt spørsmålet om det finnes en universell formel for alle språk; en slags harmonisk, matematisk grunnstruktur.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Starter på side 121

Riktignok er boka litt for lang og fortellerteknikken litt for velkjent. (Et arkaisk kanselliaktig «forteller-vi», som liksom famler etter begynnelsen på historien som først starter på side 121. Og som litt for ofte gjør oss oppmerksom på hva og hvem som ikke har med «vår» historie å gjøre.) Styrken ligger i miljøskildringen, de mange bifigurene, det vanvittige språklige trylleriet til det unike språktalentet Uri.

Mest imponerende er det at hun har klart å bake interessante fakta inn i fortellingen uten at det virker jålet eller leksikalt.

Og at hun hele tida vrir og vrenger på de mest komplekse problemstillinger som gjør at en legmann også morer seg.

Handlingen er lagt til fiktive futuristisk-lingvistisk institutt. Der forsker de på framtidsspråk, som f.eks. nye dialekter som danner seg rundt Operaen. Riktignok er Pål mer begeistret for diakron lingvistikk, men han fikk jobben på «futling», fordi hun som var innstilt som nummer én, var barnebarn av en som komité-formannen ikke utstår. Og sånn holder det fram: 1. amanuensisen som alltid sørger for å lese korrektur på yngre kollegers artikler slik at han står som medforfatter. De hippe teoretikerne som har fancy kontorer mens de mindre fine nordistene plasseres i små kjelleravlukker. Instituttsjefen med middelmådig hjerne, men desto større ambisjoner.

Snakker ikke

Uri har mesket seg i denne intelligent underholdende boka. På Instituttet for kommunikasjon snakker ingen med hverandre. På Pedagogikk er foreleserne elendige. Mens Omsorgslingvistene er beryktet for kroniske internkonflikter. De kan for øvrig bare bedrive forskning som støtter opp under tesen om at minoritetsspråklige er en ressurs for det norske samfunn.

Uri er med andre ord verken politisk korrekt eller spesielt imponert over sine tidligere kolleger. Det er helt sikkert en rekke poeng vi utenforstående går glipp av. Men jeg tror jeg blant annet gjenkjenner en «turboprofessor» i sosialantropologi, en produktiv idéhistoriker som har det med å gifte seg med sine studenter, og en «kranglefant» på statsvitenskap. Alt dette nokså uskyldig, i en roman som først og fremst avdekker åndssnobberi, forskningssnuskete jåleri og ambisjoner som ikke står i forhold til talent.

Uri er en forsvarer av et universitet uten innleide reklamedamer som skal gjøre det attraktivt. Et universitet der språkforskere kan språk, og forelesere er opptatt av innhold og ikke form.

Uri er også en forsvarer av såkalt lavkultur gjennom det litt haltende portrettet av moren til Pål. Under psevdonymet Paulette Ros skriver hun hundretalls kioskromaner om guvernanten som alltid får sin helt. Motsatt sin egen historie, da hun «fant tonen» med Påls far under et grantre i Nordmarka, stakk til ham en lapp med adressen på, men så ham aldri igjen.