NUMMER 12: Karin Fossum har skrevet sin tolvte krim med Konrad Sejer i hovedrollen. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
NUMMER 12: Karin Fossum har skrevet sin tolvte krim med Konrad Sejer i hovedrollen. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer

Usunne mor og sønn-forhold i Karin Fossums nye krim

Men boka mangler en nødvendig nerve.

ANMELDELSE: Indre Vestfold en het julidag i 2005: I en overopphetet gammel campingvogn finner Sejer og hans team en liten gutt og hans mor brutalt drept. Stukket i hjel med en sånn kraft at morderen må ha vært drevet av et voldsomt raseri.

Det eneste sporet Sejer har å gå etter, er et blodig fotspor etter en stor støvel.

Desember året før: Alenemoren Bonnie jobber som hjemmehjelp, og sliter med å få endene til å møtes for seg og sønnen Simon. Den lille sønnen er følsom og morsbundet, og gråter hver gang han må i barnehagen. Simons far forsvant noen år tidligere, da han forelsket seg i barnevakten.  

Suveren åpningsscene
En tredje fortelling, også det vinteren før de brutale drapene: 21 år gamle Eddie bor med sin omsorgsfulle mor Mass. Han er arbeidsledig, overvektig, uflidd, asosial, usympatisk og krevende. Han er hekta på Cherry cola, kryssord og «Tore på Sporet» - og besatt av tanken på å finne sin far, som forsvant mange år tidligere med en yngre kvinne. Eddie er helt avhengig av sin mor og livredd for at noe skal hende henne, slik at han blir alene i verden.

Usunne mor- og sønn bindinger er temaet i Karin Fossums «Helvetesilden». Åpningsscenen viser Fossum på sitt aller beste; den klamme campingvognen, heten og de brutale drapene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Usunne mor og sønn-forhold i Karin Fossums nye krim

Denne detaljrike dempede tonen, det groteske midt i det hverdagslige.

Tikkende bombe
De tre fortellingene er kryssklippet: Sindige Sejer som langsomt nærmer seg morderen. De to intetanende ofrene, som plutselig opplever noe som skal komme til å gjøre deres hverdag mye enklere. Hjerteskjærende nok da vi vet hvilken skjebne som venter dem. Og altså morderen, den dysfunksjonelle Eddie som morer seg med å plage husets gamle hund og drømmer om å kverke nabokatta.

At Eddie er en tikkende bombe, forstår vi. Drivet i boka er hva som er forbindelsen mellom Eddie og ofrene. Hvorfor akkurat de to? Det er overraskende nok når det avsløres, til tross for at motivet ellers er velkjent i kriminallitteraturen.

Parodisk morder
Her er alt gjort etter boka; metodisk og proft. Men noe mangler. Det virker så uinspirert, nesten mekanisk skrevet. Dette detaljrike, omstendelige språket, som på sitt beste skal gjøre bestialiteten desto med grotesk, blir mer hemmende og langsomt enn nervepirrende.

Den største svakheten er beskrivelsen av Eddie. Han er fra første stund nærmest en parodi på en morder. Da får vi ikke den creepy utviklingen denne type psykologisk thriller krever. Mens Sejers etterforskning lunter i vei, også den uten høydepunkter eller overraskelser.

«Helvetesilden» mangler kort og godt nerve. Det gjør den til helt grei krim, men ikke mer enn det.