Usynlige forfattere

Dagens unge, imponerende gode norske forfattere er en truet art.

Det skrives mye god norsk skjønnlitteratur for tida. Bøker skrevet av debutanter eller forfattere som kommer med bok nummer to og tre. Bøker som holder et imponerende høyt litterært nivå uten å være «smale». Et knippe av dem er anmeldt i dag. Dessverre ingen kvinner. Det er ikke bare tilfeldig. Bokvåren har vært påfallende mannsdominert.

DETTE ER FORFATTERE som fortjener langt mer oppmerksomhet – og flere lesere – enn de kommer til å få. For omvendt proporsjonalt med nivået på norsk litteratur, synker synligheten. Den norske forfatter er en truet art. Tidligere, riktignok før forfatteryrke ble en så utbredt profesjon, ble samtlige debutanter intervjuet i samtlige aviser. Nå sliter vi med å få plass til bare å anmelde dem. I hvert fall bok to og tre. Prioriteringen er av og til hjerteskjærende.

Nicolai Houm et godt eksempel. Han debuterte med en kritikerrost roman. Han har nå skrevet en glitrende novellesamling. Men hvem har hørt om Nicolai Houm? Hvor mange er det som kommer til å lese «Alle barn er laget av ild»? Houm har flere ting mot seg. Han skriver noveller. Det er en undervurdert sjanger, skal vi tro hans forfatterkollega Vidar Kvalshaug. Forlagene vil bare ha romaner, ifølge et utspill fra den garvede novellisten. Her svarte Houm at det bare gjelder å fornye sjangeren.

HOUM ER NOK litt for optimistisk. Verken kvalitet, variasjon, nytenkning eller spenst teller. Ikke engang leservennlighet. Takket være innkjøpsordningen vil nok forlagene fortsette å gi ut god skjønnlitteratur. Det vanker sikkert også en klapp på skulderen fra Heger, Mork og Nygaard. Men det stopper der det virkelig gjelder: Fra bokhandel til leser. Dit når de færreste. Det er den velkjente problematikk om en bransje som satser på få titler, helst garanterte bestselgere, for å overleve i et beinhardt marked

FOR EN UKE SIDEN rykket Arne Svingen ut i Dagbladet og mente seg uglesett fordi han skrev for mange bøker. For å opprettholde et fattig forfatterliv må en skrive opptil tre i året, hevder han. Han har vår dypeste sympati. Men et underlig utgangspunkt: Han snakker om produktivitet som mål. Ifølge hans regnestykke vil et gjennomsnittlig forfatterliv gi opp mot 150 titler. Gang det med forfatterforeningens 522 medlemmer. Det blir mange bøker, det. I hvert fall med tanke på at dagens absurde hovedproblematikk er overproduksjon av svært god litteratur som ikke blir lest.

EN EKSKLUSIV forfatter vil muligens kunne overbevise seg selv om at én god leser betyr langt mer enn titusener av lesere som fortærer litteratur omtrent som fastfood. Slik en god kokk kan være fornøyd med bare én feinschmeckergjest. Det kan være en trøst. En fattig trøst. Bokstavelig talt.