Usynlige Norge

OMDØMME: Ifølge Omdømmeutvalgets sluttrapport skal Norge markedsføres som en blanding av Espen Askeladd og Reodor Felgen.

Sluttrapporten fra Omdømmeutvalget har ingen oppskrift for hvordan Norge skal bli mer synlig i verden. Den bare forsterker et gammelmodig image av ærlige naturfolk som i kampen mot naturen er tvunget til å bli høyteknologiske.I en globalisert tidsalder er synlighet alt. De globale strømmene av kapital, bits, mennesker (studenter, turister og kunnskapsarbeidere) søker mot land og byer med høy og positiv synlighet. Omdømmerapporten skriver at «Utfordringen for Norge i dag er at landet gjennomgående blir sett på som et profilløst land, uten sterke eller svake sider». Elitene i verden vet ingenting om Norge. Ikke minst i næringslivet der selv svenske og danske toppledere vet nada om tilstanden i nabolandet sitt. Dette er en norsk akilleshæl. For et godt omdømme handler først og fremst om økonomisk synlighet. Målsettingene i Omdømmeutvalgets sluttrapport handler om å styrke norsk næringslivs internasjonale konkurransekraft: Norges attraktivitet som reisemål skal øke, Norges attraktivitet som land å investere i skal økes, og tiltrekningskraften for arbeidskraften på strategisk viktige områder skal styrkes osv.

NÅR DET GJELDER konklusjonene for å øke synligheten så bommer Omdømmeutvalget. Midt på 90-tallet nedsatte Storbritannia et tilsvarende utvalg. Arbeidet ble ledet av whizkidzene Mulgan og Leonard i tenketanken Demos og kom opp med «Cool Britannia» som spiller på «Rule Britannia» som igjen ble unnfanget i den viktorianske tid da britiske skip hersket over alle verdens hav. Slagordet var hentet fra en sang med samme navn først brukt i 1967 av Bonzo Dog Doo Dah Band. Anført av Tony Blair hadde New Labour skapt en optimistisk grunntone i England som også nedfelte seg i musikken. Britpopen opplevde i noen korte år en global suksess anført av band som Oasis, Blur, Suede, Supergrass, Pulp, The Verve og The Spice Girls. Det hele toppet seg da Noel Gallagher ble invitert til Downing Street 10 for å hilse på Tony Blair. Slagordet «Cool Britannia» traff en tidsånd som i en kort periode betegnet en reell tilstand hos det britiske folk. I den norske omdømmerapporten er alle konnotasjoner til populærkulturen borte. Rapporten klarer heller ikke å si noe om tidsånden i Norge under det stoltenbergske regime. Riktignok er «innovativ» et slagord som trauste nordmenn i departementenes kontorer uttaler hver gang de ikke vet hva de skal si, men der stopper også alle forsøk på å si noe om en optimistisk tilstand i Norge. Kanskje skyldes dette at britiske Labour under Tony Blair skapte en reell fornyelse, mens Ap under Stoltenberg fortsatt er det samme Old Labour.

OMDØMMEUTVALGETS sluttrapport er ikke et stykke imponerende arbeid på noe vis. Den 21 siders korte rapporten (tar en bort innholdsfortegnelse, sammendrag, fotnoter og vedlegg er vi nede i 10 sider) dyrker gammelmodige klisjer om hva Norge og nordmenn er. Det hele koker ned til en visjon: «Norge - nyskapende, i samspill med naturen». I denne korte setningen er det for sikkerhets skyld bakt inn en unnskyldning. Fordi vår rikdom er skapt ved å fravriste naturen mange av dens skatter (les fisk, gass og olje) føler vi så mye skyld at vi finner det for godt å lage et slagord der vi må forsikre hele verden om at vår økonomiske aktivitet skjer i samspill med naturen. Her ligger også den norske hunden begravet. Vi har en brutal og avansert oljeøkonomi som har frembrakt Statoil og Hydro, våre eneste globale selskaper, men en tilsvarende primitiv landbasert økonomi som ikke har klart å frambringe noen industrielle eller populærkulturelle merkevarer.

RAPPORTEN personifiserer uten blygsel Norge med fire egenskaper: Utforskende, nyskapende, uformell og ærlig. Her er det altså en krysning av Espen Askeladd og Reodor Felgen som skal eksporteres til resten av verden. Identitetsmarkører er vanskelige, ikke minst for nasjoner. Man skal både trekke fram noe som karakteriserer en nasjon, men som også skiller nasjonen fra andre. Samtidig er det viktig at karakteristikkene er sanne, og ikke framtrer som ønskebilder av hvordan vi ønsker det skulle være. Norge er ikke nyskapende i forhold til andre land. Snarere havner Norge midt på treet i europeisk sammenheng når det gjelder nyskaping, og som regel nederst blant de nordiske. At vi er uformelle kan like gjerne bety at vi er amatører, og ikke skjønner spillet, som at vi er suveren i forhold til det. Å si at Norge er ærlig, betyr i denne sammenheng i motsetning til andre land som da blir stemplet som uærlige. Og det er ingen nasjoner som vil karakterisere seg som uærlige. Ta for eksempel Storbritannia som alltid har sett på seg selv som «a nation of fair play» som er stolte av det de kaller «a sense of cricket», en nasjon som spiller etter reglene.

OMDØMMEUTVALGET skulle sett over kjølen til Sverige; en av verdens mest kjente nasjonsmerkevarer. Det skyldes politiske fenomener som den skandinaviske velferdsmodellen, populærkulturelle fenomener som ABBA og «den svenske synden», men mest av alt synligheten til de industrielle lokomotivene som Volvo, H&M, Ikea og Sony Ericcson. Sverige har en avansert landbasert industriproduksjon som har klart å frambringe sterke merkevarer som går rett hjem hos verdens milliarder av forbrukere. Det hjelper heller ikke på det norske omdømme at Statoil og Hydro opererer i en bransje som er beheftiget med mye negativ synlighet. De dealer med korrupte regimer for å få tilgang på nye felt, de forurenser og de ødelegger naturressursene. Uten de globale næringslokomotivene som har en positiv synlighet vil Norge forbli usynlig. Det eneste som kan hjelpe på Norges synlighet i så måte er en aktiv næringspolitikk. Foreløpig er Ap mest opptatt av å hindre salg av opplysningstjenesten 1881 samt sørge for at de gamle smelteovnene i Årdal skal få fortsette å agere som miljøbomber.

NORSK STRATEGISK tenkning er som ettertanken. Den kommer til slutt og alltid for sent. Det hjelper lite hva UD i samarbeid med utvalgte norske eliter gjør for å skape et positivt norsk omdømme når Selbekk, en avisredaktør fra Indre Enfold, med et tastetrykk kan skape globalt kaos. Den gang verden var delt inn i nasjonalstater og nesten all kontakt fra et land til omverdenen skjedde gjennom UD, kunne et nasjonalt omdømme bli styrt og utformet av den politiske eliten. I dag er det umulig. Informasjonen er individualisert og globalisert. Det er kanskje best slik. Omdømmeutvalgets sluttrapport får dermed ingen konsekvens og blir arkivert uten at den får noe konsekvenser fra eller til.