Ut av drømmeriet

En uforsonet poet finner gjenklang i Olav H. Hauge og Georg Johannesen. ØYVIND RIMBEREID lagde sitt eget språk. Bli med på kåringen av folkets 100 yndlingsdikt.

BERGEN (Dagbladet): -  Et godt dikt er som om du kommer hjem til gata du er oppvokst i, og i et glimt synes å se den fra en helt annen vinkel. I et glimt forstår du at du kunne vært et helt annet menneske, levd et annet liv.

Rimbereid ser opp, plutselig tilbake fra sine egne indre sfærer.

-  Det er naivt å tro at diktning kan forandre verden.

GEORGE ORWELL lagde sitt eget språk, newspeak, Anthony Burgess lagde «nasdat» i «A Clockwork Orange», Øyvind Rimbereid har sin solarisdialekt fra stedet Organic 14.6, «Stavgersand» anno 2480. For diktsamlinga «Solaris korrigert» fikk han Kritikerprisen i vinter. Solarisdialekten er sammensatt av ord fra landene rundt Nordsjøen: engelsk, nederlandsk, dansk, norsk og gammelnorsk. Fortellingen ender i en speilverden i Nordsjøen, i de tomme Nordsjø-brønnene. I en verden der du ikke bør ha for mange «eigne picts». For «robots treng ne draumar».

-  Hvor går grensen for hvor langt en kan strekke språket?

-  Så langt som en eller annen utover forfatteren henger med. Et dikt trenger en leser for å klinge, for å leve. Språkkompetanse er, ved siden av din egen språkfølelse, like mye innsikt i hvordan kulturen og andre enkeltindivider opplever språket på godt og vondt. Ellers blir det autisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  VI VIL HA FORSONING i våre liv. Paradokset er at i det øyeblikket vi ville vært forsonet med oss selv og verden, ville vi ikke lenger trenge diktet. Uten å være myteskapende, tror jeg en forfatter er en person som er utilfreds, utålmodig, en som savner noe. Når han til slutt får til bra diktning, er det på vegne av flere enn seg selv.

-  Hva er det du savner?

-  Ro, indre og ytre ro. Det er nesten umulig i dag. Det er en ambivalens der. På den ene siden vil forfatterne være en del av samfunnet, publisere i samfunnet, på den andre siden oppleves konformiteten som et trykk mot det som kan kalles kunst. Men det er også omvendt.

-  Hvordan da?

-  Samfunnet hyller diktningen, for i neste øyeblikk å møte den med beiske kommentarer, latter. Det er vel uunngåelig.

Stor kunst oppstår fra indre og ytre press, mener Rimbereid.

-  Georg Johannesen har sett på etterkrigstida som en permanent, usynlig krigstilstand. Nils Yttri som skrev «Bokserens blod», tok livet sitt like etter, i 1980. Når jeg leser det diktet, merker jeg, oppi all musikaliteten, at det er en person som lever nær krisene, både i sitt eget liv og byen han bor i, Oslo. Olav H. Hauges «Det er den draumen», er et dikt av en annen sort, det er jo et vakkert dikt. Men også Hauge hadde et liv som ikke alltid for godt med ham.

-  Så han måtte drømme?

-  Antakelig, og nettopp fordi han hadde en kriseerfaring, kan han skape så god diktning.

-  Har du et yndlingsdikt?

-  Jeg trenger mange dikt, på samme måte som jeg trenger mange impulser for ikke å stå stille. Men for å si det slik, Georg Johannesens dikt «Min gamle mor» vil vare lenger enn Dagbladet. Diktet er komplett uforståelig og forståelig på samme tid.

-  Du skrev om framtida. Hva vet du om den?

-  Jeg prøvde å ta sciencefictionsjangeren ned, ta den på alvor, da jeg skrev «Solaris korrigert». Jeg bestemte meg for at det ikke skulle bli et sånt teknologisk eventyr. For meg handler diktet vel så mye om vår egen tid og de valgene vi står overfor i dag. Derfor har jeg ikke skrevet fram et skrekkscenario, men forsøkt å lage et forsvar for mennesket under kår som ligger i kim i dag, ekstreme kår.

-  Hvorfor dugde ikke nynorsk eller bokmål?

-  Jeg konstruerte dette språket av samme grunn som jeg bruker dialekt når jeg skriver om Stavanger, hjembyen min. Det handler om stedlig forankring. Skriver jeg på radikalt bokmål, havner jeg i Groruddalen. Ikke Stavanger. Så utspekulert sentralistisk er bokmålet. Språkpuritanismen i målrørsla har begrenset nynorsken. Derfor ble heller ikke nynorsk helt mitt språk, dessverre.

-  Så da ble det framtidsspråk på framtida?

-  Jeg ville skrive på et språk som virket like fremmed på oss som den tida diktet handler om, 2480. Jeg ville skrive et dikt som skulle være som å lytte til noen på en dårlig telefonlinje, slik at en måtte lytte ekstra godt til ordene.

RIMBEREID MÅ tenke en god del. Han snakker i fullkomne setninger med lange pauser imellom.

-  Også jeg skriver ut fra et lyrisk jeg, men jeg forsøker samtidig å koble jeget til verden. Og verden består av vitenskap, sosiale forhold, historie, alt vi ikke nødvendigvis tenker på som så veldig lyrisk. Slik sett likner diktene mine raritetskabinettene på 1600-tallet. Peter den store hadde et slikt. Der fantes trekte tenner, misfoster, dødsmaska til Karl 12.

-  Og slik er diktningen din?

-  Det er slik jeg vil skrive. Heller sentrifugerende mot verden enn graviterende mot meg selv. Det spekulative, personlige, filosofiske, side om side. En forfatter må ha brensel.

-  Hva er ditt brensel?

-  Noe utover min egen tilstand og emosjon. Emosjon uten tilkobling til verden, tanke og perspektiv blir lett tomt føleri. Et dikt trenger realitetsforankring. Den topografiske sjangeren, stedsskildringen, har vært min måte å komme ut av drømmeriet på. Min måte å få drømmen til å bli relevant i verden på. GI OSS YNDLINGSDIKTET DITT!

PÅKOBLET: Øyvind Rimbereid avskyr tomt føleri. Han skriver for å koble seg til verden.