Ut av korsettet

I går avsluttet Herborg Kråkevik (26) innspillingen av 30-millionersfilmen «Det største i verden». Mandag kommer en ny CD, med sanger du helst burde kunne fra før.

FAREN MED MEG er at jeg tror alt var mye bedre før. Jeg er så forferdelig redd for å miste det jeg føler er meg. Det som ingen skulle kunne ta fra meg.

- Hva var bedre før?

- Jeg tror for eksempel at jeg sang mye finere før. Produsenten min ble så irritert da jeg sa det under plateinnspillingen, at han hentet fram den forrige plata.

- Sang du bedre før, da?

- Nei, snarere tvert imot. Det var ikke bedre før.Det bare føles sånn.

SPØRSMÅLET ER: NÅR VAR «FØR»? Herborg Kråkevik har hukommelse som en elefant og omsorg som en kengurumamma. Får ikke gjort noe hvis ikke alle har det bra. Hun holder de gamle sangene i hevd, de du husker fra den tykke, grå skolesangboka, og som du fremdeles kan presse fram første vers av, hvis noen gir deg en kniv på strupen:

«Om kvelden når det mørkner», «Blåmann», «Du skal ikkje sova bort sumarnatta». Når CD'n kommer mandag skjer det ikke uten hilsener og dedikasjoner i øst og vest. En av dem går til Petra, som Herborg omtaler omtrent som sin beste venninne, men som viser seg å være rollefiguren hun spiller i filmen «Det største i verden», basert på Bjørnsons «Fiskarjenten».

- Petra er en lausunge med barnesinn. Litt Ronja, litt Eliza Doolittle. Hun er mye tøffere enn jeg, og veldig klarsynt. Jeg beundrer at hun er så selvstendig. Selv er jeg altfor opptatt av andre.

SISTE FILMINNSPILLINGSDAG var i går. I dag kommer bakrusen. Hardere psykisk enn fysisk, all den stund Herborg er nybegynner i alkoholfaget.

- Men jeg har fått slik sans for vin. Det er min ektemanns fortjeneste. Men nå er han litt engstelig for om det kan bli for mye av det gode. Jeg er blitt mindre moralistisk, stiller spørsmålstegn ved noen av de gamle sannhetene. Jeg er åpnere, har større avstand til forbildene mine. Du kan si jeg hører litt mindre på Piaf og Vera Lynn.

- Og litt mer på Nordahl Grieg, Einar Skjæraasen og Arnulf Øverland?

- Tekstene lever opp til mine behov. De er fantastiske og dramatiske. Handler om sterk kjærlighet, ikke om litt sterk kjærlighet. Om savn og lengsel. Når jeg synger «Den dag kjem aldri» på konserter, kan jeg nesten plukke ut ansikter i salen, og vite hvem som har mistet noen av sine nærmeste.

- Du er glad i gråt og tenners gnissel?

- Det handler ikke om å tyne folk, men å nå helt inn til dem. Jeg har aldri vært opptatt av å imponere. Jeg vil røre folk. Da jeg lagde kabareten min sa alle at du kan ikke synge «Å eg veit meg eit land» midt inne i en kabaret. Men det er klart du kan!

ETTER NÆRMERE 200 FORESTILLINGER med kabareten «Herborgs verden», hadde Herborg behov for å komme seg litt ut av sin egen verden. Den du vet som ble bygget hjemme på jenterommet i Jondal, og befolkes av basunengler og harlekiner, lirekasser og voggeviser.

- Jeg har aldri vært så sliten. Ble dårlig på slutten, spilte med feber og kvalme og hadde bøtter plassert rundt omkring i kulissene. Når jeg er sliten, mister jeg selvtillit. Jeg er ikke noe god til å avslutte. Jeg savnet Eliza grusomt etter «My fair lady» og begynner allerede å savne Petra.

- Og Julie?

- «Romeo og Julie»-forestillingen var veldig tung for meg, jeg tenkte at jeg ikke var noe særlig til skuespiller. Jeg manglet teknikk, visste ikke hva jeg skulle gjøre de dagene jeg ikke var inspirert. Så traff jeg Thomas Robsahm. Å jobbe med ham er det viktigste som har skjedd meg dette året.

- Din første egentlige filmrolle ble en hovedrolle. Føler du et forventningspress?

- Folk sa til meg at film er venting, men det er det jo ikke, når man er med i hvert eneste bilde

omtrent. Heldigvis er det et helt år til premieren. På Colosseum _ vet du egentlig hvor stort det lerretet er? Jeg skal i hvertfall ha en skikkelig utenlandsbillett liggende klar til dagen etter.

Herborg er ingen premiereløve. Bortsett fra i Jondal, der det var kino på ungdomshuset annenhver fredag, og det bare var én visning.

- Første gang på kino var en åpenbaring. Alle kom på bygdekinoen. Alle de tøffe, alle bråkmakerne, alle så samme filmen, og det var faktisk ganske stille.

DA HERBORG FIKK SEG HUND, var det selvsagt en gammel hund.

- Du har ikke hørt det? Han ble syk og døde for et drøyt år siden. Men jeg har han hjemme, da, i en urne. Jeg har bygget et lite alter med en engel på toppen og halsbåndet og skjerfet hans ved siden av.

- Tenker du på å få deg en ny hund.

- Daglig! Jeg savner ham noe helt forferdelig.

- Men livet forandrer seg vel?

- Jeg har knyttet meg til nye folk, mennesker som er totalt forskjellig fra meg. Før har jeg sagt at jeg ikke er så opptatt av likestilling, mer av menneskeverd, men jeg ser nå at det ikke er så enkelt. På filmsettet ser jeg at de typiske manneyrkene dominerer. En halvtimes lysrigg er greit, men hvis kostymedamen har noen innvendinger, tar man seg sjelden tid. Jeg tenker mer over dette etter at jeg giftet meg.

Herborg giftet seg i juli i fjor med lydteknikeren Stig Henriksen, på Baroniet i Rosendal. Komplett med bryllupsnatt i baronens himmelseng.

- Jeg trodde kanskje jeg ikke kom til å bli gift noen gang. Men jeg har alltid sett for meg bryllupet: Vinter, Røros, kanefart. Så var det bare så altfor lenge å vente til vinteren.

- Var det viktig å gjøre det «ordentlig» siden du er så kjent?

- Det var jo ikke derfor vi gjorde det. Men i etterkant - kanskje det. Vi slapp i hvertfall spekulasjonene omkring forholdet vårt. For oss var det flott at ingen visste vi var kjærester før vi skulle gifte oss. Pressen var et sjokk for meg da jeg begynte å bli kjent.

HERBORG ER EN BEKYMRER. Hun engster seg for hvordan det skal gå med verden. Hun tenker på freden, på miljøet, på dyrene. På oppslutningen til Fremskrittspartiet.- Jeg liker å tulle, men ikke å pjatte. Der er jeg streng med meg sjøl. Jeg forbereder meg enormt godt for hver opptreden, for jeg kan ikke stå der, hvis jeg ikke vet hva jeg vil si. Da jeg opptrådte på femtiårsjubileet til Norsk redaktørforening, med kongen og politikere tilstede, sang jeg «Til ungdommen», og kjente at folk ble litt stressa. Stoltenberg kastet jakke, Kristin Halvorsen så i gulvet. De hadde vel hørt husmorversjonen med tre grep fra søttitallet. Jeg følte at det ikke gikk så bra, men så så jeg Eli og Carl I. Hagen . Det er synd å si det, men da ble jeg skikkelig kampvillig, og guddommelig inspirert.

UT AV KORSETTET: - Jeg er blitt mindre moralistisk, sier Herborg Kråkevik.