Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Ut av skapet, igjen

Halvparten av familien min er muslimer.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Kommentar

Jeg er skeiv. Det er det ikke alltid like lett å se på meg, så ofte blir jeg nødt til å oute meg selv. Eller komme ut av skapet om du vil. Det gjør jeg ofte ved å prøve å finne en enkel måte å referere til en eks, som for eksempel ved si «eksen min, hun pleide å..». Stort sett er det ikke så viktig. Det er sjeldent hvem jeg ligger med eller forelsker meg i er relevant for samtalen. Det er oftest hvis folka rundt meg begynner å snakke stereotypt eller nedsettende om mennesker i LHBTQIA+, eller hvis jeg står på scenen, at representasjon plutselig blir viktig.

PRIDE: Dagbladets reporter reagerer på hvordan folk endrer oppfatning av ham så snart de finner ut at han er sammen med en mann. Video: Emilie Rydning / Ørjan Ryland / Dagbladet Vis mer

Jeg har fått en del mail siden jeg startet å skrive helgekommentar i Dagbladet. Fremmede som kommer med støtteerklæringer til arbeidet mitt. De sier at de ikke har noe problem med melaninrike mennesker, og at det forferdelig at vi som er det opplever rasisme, for det er faktisk islam og muslimene som har skyld i alt, det er så synd at det går utover oss andre.

Da har jeg én ting til jeg ofte må komme ut av skapet som, noe jeg har øvd på å oute meg selv som siden jeg var liten. Datteren til en muslim. Halve familien min er muslimer.

Jeg hatet det på ungdomsskolen. Hver gang det falt naturlig å ta opp at pappa var muslim — som når noen begynte å snakke om «alle disse innvandrerne» rundt middagsbordet når jeg spiste hos en i klassen — så gikk man rett inn i «Ikke uten min datter». Det kunne virke som at alles foreldre hadde sett den, filmen hvor den amerikanske moren blir med sin muslimske mann på ferie til Iran. Når de kommer dit går han fra å være den perfekte ektemann til å bli en voldspsykopat som kidnapper henne og datteren. Den filmen har fulgt meg hele livet. En gang ble jeg spurt av mammaen til venninna mi om hvordan moren min sov om natten? «Er hun ikke livredd for at faren deres skal komme og kidnappe dere mens dere sover?» Jeg var tretten og svarte at det var hun ikke spesielt redd for.

Som voksen kommer det ofte med en misforstått beundring. Noen antar at siden Gambia, joda, i hovedsak er et muslimsk land, og jeg er ateist, så må jeg ha brent hijaben i går og frigjort meg fra min undertrykkende familie, og nå står jeg her, på scenen, så modig.

Hijab er kulturelt betinget og ikke en stor del av den gambiske kulturen. Tro meg, det aller siste du vil kødde med er en gambisk kvinnes hår.

Når folk antar det, så kjennes det, i tillegg til at det er i overkant stereotypt, som at jeg approprierer og får cred for en kamp jeg aldri har måttet kjempe. En kamp så mange kjemper.

Jeg er oppdratt innmari sekulært, med skilte foreldre. Jeg fastet under ramadan, og pleide å snike på pappa da han ba. Noen ganger ble jeg med, men for meg var det alltid mer som en vakker koreografi enn et religiøst ritual. Jeg er ikke frafallen. Jeg har aldri trodd.

Det ligger så klart en sorg hos pappa over at vi ikke tror på det samme, men han artikulerte ikke den til meg før jeg var godt voksen.

Jeg kom ut av skapet til pappa da jeg var 17. Han tok det ikke veldig bra; i likhet med mange andre (også norske) foreldre. Han trodde seksualitet var et valg, og kunne ikke forstå hvordan jeg kunne velge å bli enda mer marginalisert. Han trodde jeg valgte biseksualitet for å være vanskelig mot ham. Jeg ble rasende. Vi snakket nesten ikke på to år. Fram til han ringte og spurte om grunnen til at jeg ikke kom på besøk kanskje var at jeg hadde fått meg en kvinnelig kjæreste, og at jeg var redd eller sint for at hun ikke var velkommen? Så han ville bare understreke at hun var akkurat det.

14 år etter kommer pappa inn til Oslo for å feire Pride med meg og søstra mi, på samme måte som vi kommer for å feire Eid med ham. Ja, han fikk to skeive døtre.

Nå vil han starte pride-parade i Gambia. Vår relasjon er ikke representativ for alle andres.

Jeg er så sliten av narrativet om den slemme muslimske faren, samtidig som jeg ikke kommer bort fra at mange sliter under akkurat den byrden. Noen virkeligheter er så mye hardere enn min at de ikke skal få formildes med mine anekdoter. Jeg har heller ikke tenkt å være stille i møtet med islamofobi. Jeg skulle ønske at helgekommentarene var hele bøker isteden for én avisside.

For det er så sjeldent plass til flere poenger enn ett. Religion og legning er så mangefasettert, akkurat som folk. Vi må kunne snakke om individer og strukturer samtidig. Jeg vet ikke alltid hvordan jeg gjør det. Heldigvis er det en organisasjon som gjør akkurat dette. Som kompromissløst jobber med nyansene. De heter Salam Norge, og de er en skeiv organisasjon for mennesker med muslimsk bakgrunn. Full transparens: søstra mi engasjerer seg der. De jobber hardt for at verken de homofobe eller islamofobe skal få ta kontroll over samtalen. Over eierskapet vi har til våre liv og våre historier.

Jeg driver egentlig ikke med nyttårsforsett. Jeg tror ikke på dem heller, men i år skal jeg gjøre mitt beste for holde fast i nyansene i samfunnsdebatten. Det skal jeg blant annet gjøre ved å støtte opp under de organisasjonene som jobber utrettelig med dem. Jeg lover. Godt nytt år!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media