REFORMVILLIG: Stefan Heggelund fra Høyre har foreslått reform av velferdsordningene i forbindelse med arbeidet med nytt partiprogram. Foto: Nina Hansen / Dagbladet
REFORMVILLIG: Stefan Heggelund fra Høyre har foreslått reform av velferdsordningene i forbindelse med arbeidet med nytt partiprogram. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Ut av skyttergravene

Vi trenger en faglig tilnærming til innretningen av velferdsstaten.

Kommentar

Det er tøffe tider. Arbeidsledigheten øker og oljeprisen faller. De langsiktige trendene gir ikke større håp for optimisme. Produktiviteten er lav, ulikhetene øker og stadig færre kan se fram til en trygg og stabil jobb med god middelklasseinntekt.

Det setter velferdsstaten under press. Vår viktigste utfordring dreier seg om å skape et sjenerøst sikkerhetsnett for borgerne, som stimulerer folk til arbeid.

Her møtes venstre- og høyresiden til kamp om hvilket verdensbilde som gjelder. Men i dagens situasjon har vi ikke råd til å ta på oss ideologiske skylapper.

Vi er nødt til å utforme trygdesystemet på faglig grunnlag.

Da Stefan Heggelund og Høyre nylig foreslo at vi bør stramme inn på deler av trygdesystemet, reagerte Arbeiderpartiet og LO forutsigbart nok.

LOs førstesekretær Peggy Hessen Følsvik oppsummerte venstresidas posisjon godt: «Mangel på aktivisering har ikke sin rot i hvilken ytelse som gis.»

Det underliggende menneskesynet er at mennesker alltid vil arbeide. Ledighet skyldes at de arbeidsledige ikke har ferdighetene som trengs eller at det rett og slett ikke er nok jobber.

Høyresida mener derimot ytelsenes innretning er svært viktig. Siden helserelaterte ytelser gir mer inntekt enn arbeidsrelaterte ytelser, vil flere, på mer eller mindre lovlige måter, forsøke å framstå som syk, ikke arbeidsledig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mennesker er opptatt av å mele sin egen kake. Blir det for lukrativt å være på trygd, vil flere velge å ikke jobbe.

Så hvem har rett? Det er i alle fall hevet over enhver tvil at venstresidas menneskesyn ikke forteller hele sannheten.

Det avslører den svært sjenerøse arbeidsledighetstrygden, som kunne vare opp til 18 år, som en del statsansatte hadde. Som Knut Røed og Lars Westlie ved Frisch-senteret viser, var sjansen for at disse kom tilbake i arbeid mye lavere enn de som hadde tidsbegrensa ordninger (tilgjengelig working paper her).

En annen studie, foretatt av Røed, Westlie og Simen Gaure, viser også at aktiviseringsplikt og trusselen om å miste trygd, er effektive virkemidler for å få folk tilbake i arbeid (working paper her).

En siste spiker i kista for venstresidas verdensbilde, er nordmenns eksepsjonelt høye sykefravær; delvis et produkt av velferdssystemet, med sjenerøse sykeordninger og mindre sjenerøs ledighetstrygd. Dette er ikke ideologi, men fakta.

Det er likevel verdt å merke seg det som står med liten skrift i studiene. Det er nemlig ikke størrelsen på pisken som er avgjørende, men at det i det hele tatt er en pisk der.

Dette kan trolig tilskrives at mennesker både er begrenset rasjonelle og tar en hel del kortsiktige valg. Det å søke jobber kan være en høyst ubehagelig affære, spesielt om avslagene blir mange. Det kan gjøre at flere gir opp.

Men møter vi et mottaksapparat som stiller krav til oss, eller minner oss på at tiden vår løper ut, gjør vi en ekstra innsats.

Vi ser f.eks. at andelen som finner arbeid øker betydelig i den siste måneden før trygdeperioden går ut, selv om en annen trygdeordning følger. Sluttperioden fungerer trolig som en nudge, et dult.

De faglige innsiktene dikterer ikke strengere sanksjoner, men en smartere innretning.

F.eks. kunne ledighetstrygden blitt mer sjenerøs de første månedene, f.eks. blitt økt fra 62,4 til 80 prosent, for så å bli redusert ti prosentpoeng etter tre måneder, og deretter ti til etter seks måneder. Kanskje koblet med trusselen om aktivitetsplikt ved hver endring.

Hvis en samtidig hadde redusert sykelønnen fra 100 til 90 prosent fra dag 1 og redusert den ytterligere etter noen måneder, ville det resultert i flere i arbeid, uten betydelige negative virkninger.

Forskningen gir grunn for flere nyanser. Heller ikke aktivitetsplikt er alltid svaret, slik regjeringen later til å tro.

Erfaringer fra Sverige viser at aktivitetsplikt enten har blandet og til dels negativ virkning for dem med barn og ingen virkning for dem over 26 år.

Når vi i tillegg vet at mistilliten lett vokser i møte med byråkratenes skjønnsmessige makt, bør vi være varsomme med denne strategien.

Derimot er det grunn til å se positivt på aktivitetsplikt rettet mot unge. Forskning fra både Sverige og Norge viser at aktivitetsplikt får flere til å fullføre videregående og gir dem en bedre start på livet.

Årsaken ligger trolig i at flere unge har et for kortsiktig tidsperspektiv. De verdsetter kortsiktig gevinst her og nå, framfor en investering i framtida si.

Er det ett sted høyre- og venstresida virkelig bør legge inn en innsats, er det på sosialhjelpen. De som har aller minst, har det ikke lett. Og om Heggelund vil ha flere over på sosialhjelp, er den nødt til å bli mindre behovsprøvd og mer sjenerøs.

Sammenliknet med Danmark og Sverige gir vi lite til de med aller minst. Her kan vi trolig tilby mer, uten at det går for mye utover arbeidsdeltakelsen, slik Lane Kenworthys analyser viser. I tillegg vil en kunne gjort noe med den virkelige fattigdommen.