Ut av språkskapet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Å KOMME UT AV

skap er noe en del gjør for tiden. Tynget av fordommer, har de krøpet i skjul i et skap. Men så slår de opp døren og braser ut i verden. Stolt reiser de hodet, som før var skamfullt bøyd. Jeg kom ut av skapet for tre år siden.

Men la meg begynne med begynnelsen. Jeg tilbrakte min barneår i Bærum, og fra jeg var elleve i Ullevål Haveby. Jeg var omgitt av konservativt/moderat bokmål, riksmål, vestkantdialekt - eller hva vi nå velger å kalle det.

Da jeg begynte på skolen, lærte jeg at det het geitost og ikke gjetost, rein og ikke rensdyr, gulv het golv, kobber het kopper, flyver het flyger. Det het tjuesju og ikke syv og tyve. Men det er mye som er rart for en som skal lære å skrive: hvit har en stum h, og sukker skrives med u, så jeg reagerte nok ikke på golv, kopper og flyger heller. Og i ettertid ser jeg at avstanden mellom mitt talemål og skriftspråket jeg lærte å skrive, er atskillig mindre enn for de fleste i Norge. Jeg begynte å få karakterer, og jeg satte min ære i at de skulle være gode. Særlig norskkarakteren. Jeg skjønte raskt at former som åra, dokka, kasta, framtida utløste mer applaus fra mine norsklærere enn de formene som var naturlig i mitt talemål. Følgelig skrev jeg åra, dokka, kasta og framtida, mens jeg fortsatte å si det jeg alltid hadde sagt: årene, dukken, kastet og fremtiden.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer