Ut av språkskapet

Å KOMME UT AV

skap er noe en del gjør for tiden. Tynget av fordommer, har de krøpet i skjul i et skap. Men så slår de opp døren og braser ut i verden. Stolt reiser de hodet, som før var skamfullt bøyd. Jeg kom ut av skapet for tre år siden.

Men la meg begynne med begynnelsen. Jeg tilbrakte min barneår i Bærum, og fra jeg var elleve i Ullevål Haveby. Jeg var omgitt av konservativt/moderat bokmål, riksmål, vestkantdialekt - eller hva vi nå velger å kalle det.

Da jeg begynte på skolen, lærte jeg at det het geitost og ikke gjetost, rein og ikke rensdyr, gulv het golv, kobber het kopper, flyver het flyger. Det het tjuesju og ikke syv og tyve. Men det er mye som er rart for en som skal lære å skrive: hvit har en stum h, og sukker skrives med u, så jeg reagerte nok ikke på golv, kopper og flyger heller. Og i ettertid ser jeg at avstanden mellom mitt talemål og skriftspråket jeg lærte å skrive, er atskillig mindre enn for de fleste i Norge. Jeg begynte å få karakterer, og jeg satte min ære i at de skulle være gode. Særlig norskkarakteren. Jeg skjønte raskt at former som åra, dokka, kasta, framtida utløste mer applaus fra mine norsklærere enn de formene som var naturlig i mitt talemål. Følgelig skrev jeg åra, dokka, kasta og framtida, mens jeg fortsatte å si det jeg alltid hadde sagt: årene, dukken, kastet og fremtiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ETTER VIDEREGÅENDE

begynte jeg på Blindern. På Nordisk institutt. Og der fikk jeg bekreftet mine forestillinger. Riksmål var nokså latterlig. Radikalt bokmål, gjerne med samnorsknære former, var helt klart tingen. Så jeg holdt frem som jeg stevnet, samtidig som jeg lærte noen nye ord: heimfesting, bolk og trøndsk. Alt jeg skrev av oppgaver og eksamensbesvarelser skrev jeg på (nokså) radikalt bokmål. Med hovedfag i nordisk begynte jeg som konsulent i Norsk språkråd. Språkformen ble selvsagt nøye overvåket, skrev jeg «Vi anbefaler ...», ble det prompte rettet til «Vi tilrår ...» Jeg fant dette i sin skjønneste orden. Så ble jeg stipendiat i lingvistikk, og der er stammespråket engelsk: Doktoravhandlingen og de fleste artiklene jeg skrev, ble forfattet på det språket. Deretter ble det to barnebøker om språkvitenskap. Det var jo hakket mer personlig enn å skrive fagartikler, og språkformen i barnebøkene er nettopp en mellomting, en del former jeg ikke gjenfinner i talemålet mitt, som puta, likne og sju, men likevel er språkformen noe mindre radikal enn språket jeg brukte i fagartikler og studentarbeider.

MEN SÅ.

Høsten 2001 kom jeg med min første roman, og dermed kom jeg ut av skapet. Jeg skrev for første gang i overensstemmelse med talemålet mitt. Alt jeg har skrevet av skjønnlitteratur siden romandebuten, er i mitt barndomsspråk. Det betyr ikke at jeg ikke har sjonglert, eller ikke kommer til å sjonglere med språkformer i senere bøker. Det kommer jeg selvfølgelig til å gjøre, når det kler tekst og tema.

Dette lingvavitnesbyrdet, denne veien tilbake til konservativt bokmål, er ikke oppsiktsvekkende. Det interessante er det faktum at det føles som å komme ut av et skap. Jeg har oppholdt meg så lenge i miljøer der riksmål har vært ansett som lite stuerent, noe å skamme seg over, noe lattervekkende, noe uhyre bakstreversk og - pinlig.

I høst leste en velvillig, hyggelig fyr - norskfilolog han også - igjennom et manus jeg hadde skrevet. En fagtekst. Men siden jeg nå engang har kommet ut av skapet, hadde jeg dristet meg til å skrive den på riksmål. Vi hadde en lang telefonsamtale, den velvillige mannen og jeg. Da han hadde gitt meg de faglige kommentarene, hadde han noen generelle kommentarer om språket, sa han. Han ville anbefale meg å skrive litt mer - folkelig. Han syntes jeg burde skrive likne og ikke ligne, at jeg skulle ha flere a-former, for formene boken og tiden og avisen virket jo nokså - tja - avstikkende. Avslutningsvis trakk han frem noen former som han (og her måtte han le) syntes var komisk gammeldagse, og som han regnet med måtte skyldes en ren lapsus fra min side. Jeg hadde nemlig skrevet om indoeuropeisk og den germanske grenen. Og gren, sa min konsulent og hikstet av latter, det mener du vel ikke?

DET ER FAKTISK

ganske provoserende at han tillot seg å le. Av mitt språk. Av min dialekt, geolekt eller sosiolekt. Av mitt naturlige talemål. Ja, nynorsk latterliggjøres. Det fnises tidvis av dialektbruk. Men ikke alle ler og fniser. Filologer og ordentlige mennesker, vi ler ikke av andres språk. Til det er vi altfor godt oppdratt. Vi vet at språk er identitet. Vi vet at når sogningen snakker om ain baot, når nordlendingen sier æ og romsdalingen i, er det flott - og naturlig. Det er jo det det heter i akkurat det talespråket. Vi har lært om hjertespråk, vi har lært at språk er identitet, vi har lært om morsmålets betydning, om vern om dialekter. Om demokratiske prinsipper i språknormering. Vi har to skriftspråk, vi har en av verdens videste rettskrivingsnormer for å favne om ulike varianter av norsk. Vi er opplært til respekt for hverandres språk. Men mitt språk er det lov til å le av. Konsulenten jeg brukte, norskfilolog og målmann, opptatt av språkdød, tolerant overfor enhver avskygning av norsk, forkjemper for minoritetsspråk i inn- og utland, en mann som sørger over skjebnen til lulesamisk og pitesamisk, en fyr som med begeistring kunne fortelle meg at manx, som ofte regnes som et utdødd språk, ved hjelp bevisst politikk holdes kunstig i live. Altså en mann med en stor språklig medfølelse, en mann med respekt for viktigheten av å ta vare på andres morsmål - han nølte ikke med å le av mine former. Mitt språk er fritt vilt for nordister, samnorskentusiaster og dialektforkjempere.

OG DET BLIR JEG

sint for. Fordi jeg er vokst opp der jeg er, så skal jeg bære på dønningene etter kampen om nasjonal identitet og frigjøringen fra dansken. Jeg skriver og snakker som jeg gjør av sosiogeografiske grunner. Det betyr ikke at jeg er imot nynorsk og radikalt bokmål, at jeg har masser av penger, at jeg stemmer erkekonservativt, er imot utlendinger, moderne lyrikk og går med perlekjede og slips. Det er språket mitt, morsmålet mitt. Hjertespråket mitt. Derfor burde det ikke ha tatt meg så lang tid å komme ut av skapet. Det burde ikke ha vært noe skap i det hele tatt.

For ordens skyld: Jeg er klar over at det ikke er få som mister sitt eget hjertespråk til fordel for det som er mitt språk. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg skjønner at mitt språk tradisjonelt har vært maktens språk, og som sådan bedre tåler litt latter. Jeg er ikke dummere enn at jeg vet at andre gruppers språk her i Norge er mer sårbare enn mitt. Jeg er ikke blindere enn at jeg ser at årsaken til at jeg fant tilbake til mitt barndomsspråk, sannsynligvis har noe å gjøre med at det er et språk med høy prestisje. Men det er språket mitt. Reaksjonen på mine språkvalg kom fra en nynorskbruker som er stolt over språket sitt, som jeg nå med styrke vil være over mitt.