ATTRAKTIVT: Er sykling i sal blitt en mer nobel aktivitet enn teater og politikk? Er det å investere i egen kropp blitt mer framifrå enn å investere i barn og unge? spør artikkelforfatteren. Foto : Sigurd Fandango / Dagbladet
ATTRAKTIVT: Er sykling i sal blitt en mer nobel aktivitet enn teater og politikk? Er det å investere i egen kropp blitt mer framifrå enn å investere i barn og unge? spør artikkelforfatteren. Foto : Sigurd Fandango / DagbladetVis mer

Ut av treningstransen

TRENING: Er sykling i sal blitt en mer nobel aktivitet enn teater og politikk? Er det å investere i egen kropp blitt mer framifrå enn å investere i barn og unge?

Debattinnlegg

Det er lunsj og kollegaen min kommer med et hjertesukk: «Uff, jeg har så dårlig samvittighet. Jeg får jo ikke trent». Jeg lytter vantro: Har denne dama dårlig samvittighet over ikke å få trent? Selveste superdama: Firebarnsmora, den hardtarbeidende høgskolelektoren, lederen for byens barneteater, styremedlemmet i barnefilmklubben, politikeren, hundeeieren, turgåeren? Som er på farta, på beina, i gang - stort sett hver dag og kveld hele året? Når i all verden skulle hun ha trent? Og hvorfor? Hun er jo superaktiv og superengasjert og har helt andre interesser. Jeg øser meg opp og prøver å mane til fornuft: Tenk på alt det flotte du gjør og bidrar med - for så mange! Hun er for så vidt enig «Joda, det er så», men tilføyer raskt: «Men jeg burde jo ha trent».

Jeg fascineres: Hvordan kom vi hit? Hvordan kom vi til at dårlig samvittighet over manglende treningsinnsats ser ut til å være normen, mens ingen akker seg over sitt manglende engasjement i kultur- og samfunnsliv? Er sykling i sal blitt en mer nobel aktivitet enn teater og politikk? Er det å investere i egen kropp blitt mer framifrå enn å investere i barn og unge?

Jeg leser jobbannonser: Ett av de fremste godene arbeidsplasser kan tilby, ser ut til å være trening i arbeidstida. Jeg syns det høres fint ut for dem som er opptatt av denslags, men vi mennesker er som kjent ulihvorfke, og jeg syns andre aktiviteter kunne være vel så attraktive. Sang, for eksempel, som - i likhet med trening - kan skape både glede, velvære, trivsel og samhold på arbeidsplassen. Tenk deg så kjekt: «På vår arbeidsplass tilbyr vi fleksitid, gode forsikringsordninger og mulighet for kollegial korsang i arbeidstida».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg undres: Hvorfor synes denne tanken så absurd? Hvorfor ser vi ut til å tenke at helse og trivsel på arbeidsplassen fremmes av løping på tredemølle, men ikke av sang? Er styrkeløft sunnere enn styrking av stemme og samhold? Er muskler viktigere enn musikk?

Jeg er på Facebook og Instagram: En etter en legger de ut meldinger om når, hvor, hvor mye og hvordan de har trent. De tar selfies i fancy treningstøy, de er «Å! Så fornøyde» med seg sjøl, det var «Å! Så, tungt», men «Å! Så deilig», og nå fortjener de vin, likes og skryt. Hvorfor krever ingen likes etter å ha strevd seg gjennom en tung roman som var «Å, så krevende», men «Å, så bra» fordi den ga mat til både følelser og forstand? Hvorfor unner ingen seg noe rødt i glasset etter å ha knekt koden på et essay som utvida horisonten og gjorde verden mindre svart-hvitt? Hvorfor tar ingen selfies med sin sist leste diktsamling?

Jeg får det ikke til å gå opp: Hvorfor er fysiske anstrengelser postbare, mens intellektuelle ikke er det? Hvorfor er det å bruke armer og bein tilsynelatende viktigere og riktigere enn å bruke hodet?

Som 18-åring var jeg elev på den internasjonale videregående skolen International Baccalaureate, hvor en obligatorisk del av utdanninga var såkalte extracurricular activities. Vi måtte drive med minimum tre aktiviteter utafor skolen, én innafor hvert av de tre områdene Creativity, Action og Service, hvor det første dreide seg om aktiviteter som innebar kreativ tenkning, det andre om fysisk aktivitet og det tredje om engasjement i lokalmiljø og samfunnsliv. Ved å delta på disse ulike aktivitetene og arenaene skulle vi bruke og styrke ulike evner og egenskaper, og dannes som hele mennesker. Vi skulle forstå at vi var en del av et større fellesskap og at vi kunne og burde bidra.

Jeg lurer: Mon ikke IB forstår noe dette samfunnet ser ut til å ha glemt eller misforstått? At mennesket er langt mer enn en kropp, og at det å være dugandes og likandes mennesker i et fellesskap ikke bare krever fysiske muskler, men også kreative, intellektuelle og sosiale. Kollegaen min har brukt alle disse hver eneste uke gjennom et langt og engasjert liv. Hadde hun bare ikke hatt så dårlig samvittighet over manglende spinninginnsats, er jeg overbevist om at hun i tillegg til å være ett av de mest dugandes og likandes menneskene jeg kjenner, også hadde vært ett av de sunneste.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook