SKOLEMASSAKRE: Skal man få sinte unge menn i bygd og by til å endre holdning og adferd, så nytter det ikke bare med pisk: Man må også tilby dem en gulrot, for eksempel i form av større sosial anerkjennelse, skriver artikkelforfatteren. Her er Pekka-Eric Auvinen (t.v.) og Matti Juhani Saari som drepte skolekamerater i Jokela og Kauhajoki. Foto: Reuters
SKOLEMASSAKRE: Skal man få sinte unge menn i bygd og by til å endre holdning og adferd, så nytter det ikke bare med pisk: Man må også tilby dem en gulrot, for eksempel i form av større sosial anerkjennelse, skriver artikkelforfatteren. Her er Pekka-Eric Auvinen (t.v.) og Matti Juhani Saari som drepte skolekamerater i Jokela og Kauhajoki. Foto: ReutersVis mer

Ut av våpenskapet

Sinte unge menn med våpen har satt sitt preg på det nye århundrets begynnelse. Gir det mening å sammenligne terroristene med nettets anonyme hatere?

Den 12. september 2001 kommenterte Klaus-Dieter Frankenberger 9/11 i Frankfurter Allgemeine Zeitung: «Fagfolk har i årevis sagt at terrorisme og farene som utgår fra ikke-statlige grupperinger vil bli de største truslene i det 21. århundre. I mange tilfeller har man ikke tatt advarslene på alvor.» I dagene etter al-Qaidas terrorangrep mot New York og Pentagon kunne man på avisenes lederplass lese utsagn à la «Det 21. århundre begynte den 11. september 2001.» Det nye århundrets første tiår har vært preget av sinte, unge menn med våpen og voldelige metoder.

Man skal være forsiktig med å lage skjema av enkeltstående voldsepisoder. Likevel er sinte unge menns massakrering av sivile ett av fenomenene som peker seg ut i tiden rundt og etter årtusenskiftet, med høyere frekvens enn før.

Den 20. april 1999 drepte Eric Harris og Dylan Klebold tretten personer på Columbine High School i Jefferson, Colorado, før de begikk selvmord. I artikkelen «Gifted and Tormented» skriver Sandra G. Boodman (Washington Post, 16. mai 2006) om sammenhengen mellom mobbing av begavede barn, og de voldelige tankene som følger. Over to tredjedeler av begavede åttendeklassinger oppga i en undersøkelse å ha blitt mobbet på skolen, og bortimot en tredjedel av disse hadde fått voldstanker etterpå. Både Dylan Klebold og Eric Harris, begge to begavede elever, var ofre for langvarig mobbing.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den 26. april ble tiårsdagen for skolemassakren i Erfurt markert i Tyskland, der nittenåringen Robert Steinhäuser drepte seksten personer før han begikk selvmord. Steinhäuser hadde blitt utvist av skolen for juks med en legeattest, og skal ha sett for seg en håpløs fremtid i arbeidsledighet.

I 2006 skjøt og såret 18 år gamle Bastian Bosse seks personer i Emsdetten i Tyskland, før han drepte seg selv. Han skal ha uttalt at han hatet mennesker og at skolen hadde gjort ham til en taper. I 2007 drepte Seung-Hui Cho 32 personer på Virginia Tech-universitetet i USA. Cho hadde i 2005 blitt erklært psykisk syk og dømt til å gå i terapi. I 2007 og 2008 ble Finland rammet av to skolemassakre. Pekka-Eric Auvinen drepte ni personer, inkludert seg selv, i Jokela. Matti Juhani Saari drepte ti personer i Kauhajoki, før han rettet våpenet mot seg selv. Både Auvinen og Saari likte skytevåpen, og var misantroper med en fortid som mobbeofre.

I 2009 drepte sytten år gamle Tim Kretschmer seksten personer, seg selv medregnet, i Winnenden i Baden-Württemberg i Tyskland. En venn beskrev Tim Kretschmer som en «ensom og frustrert person som følte seg avvist av samfunnet». Kretschmer snakket med en psykiater om sitt voksende sinne og lysten til å bruke vold. I Norge rammet terroren den 22. juli 2011, med i alt 77 drepte. I mars i år skjøt og drepte den 23 år gamle franskmannen Mohammed Merah tre franske soldater og fire franske jøder i Toulouse og Montauban. I fengselet hadde den ungdomskriminelle Merah konvertert til islam, noe som endte i radikalisering og reiser til Afghanistan.

Finnes det noen som helst likhet som helst mellom disse terrorhandlingene, begått som de er av sinte unge menn i USA, Tyskland, Finland, Norge og Frankrike? Gjerningsmennenes motiver varierer sterkt. Noen av dem er einstøinger og tidligere mobbeofre som ønsker hevn, andre har mentale problemer og/eller politiske motiver. Samtlige har en oppfatning av seg selv som i en uløselig konflikt med storsamfunnet. Å se Michael Moores dokumentarfilm Bowling for Columbine etter 22. juli virker opplysende: I stedet for å godta lettvinte årsaksforklaringer om industrimusikk eller voldelige videospill, undersøker Moore strukturene i samfunnet rundt, og utpeker NRA (National Rifle Association) og amerikanernes forkjærlighet for skytevåpen som syndebukk. Også i Tyskland peker eksperter på at skoledrapsmennene gjerne kommer fra hjem hvor det oppbevares skytevåpen.

Hva så med oss? Norge er i verdenstoppen når det gjelder antall skytevåpen i privat eie, sammen med Sveits, Tyskland, Finland, USA og Jemen. I en undersøkelse fra 2005, gjort av det sveitsiske forskningsprosjektet Small Arms Survey, kommer USA først på listen. På andreplass ligger Jemen, etterfulgt av Sveits og Finland. Norge ligger på 11. plass, foran Frankrike og Tyskland, og blir slått av land som Irak og Saudi-Arabia kun med knapp margin. Landet vi liker å tenke på som et fredelig Kardemomme By, har, med ett våpen per tredje innbygger, et betydelig våpenarsenal i privat besittelse. For sinte unge menn og mobbeofre på hevntokt er ikke veien til nærmeste skytevåpen lang.

Finnes det over hodet noen mening i å sammenligne bevæpnede terrorister med nettets anonyme hatere? Jeg tror det ubehagelige svaret kan vise seg å være ja. På internett oppstår miljøer som dyrker skoledrapsmenn og terrorister. Anonymiteten som internett tilbyr sine brukere, kan være et mektig våpen med rekkevidde inn i den virkelige verden.

Etter 22. juli-angrepene argumenterte jeg i essayet «Æren og demokratiet» (Morgenbladet) og i boken «Raseri» for at vi skulle ta de sinte unge mennene på alvor. Dette ble av enkelte misforstått, som at jeg mente at vi passivt skulle lytte til trusler og hatefulle kommentarer. Tanken var snarere å møte de sinte og forurettede der ute med den samme kristne og humanistiske holdningen som det sosialdemokratiske prosjektet bygger på. Skal man få sinte unge menn i bygd og by til å endre holdning og adferd, så nytter det ikke bare med pisk: Man må også tilby dem en gulrot, for eksempel i form av større sosial anerkjennelse. Eksempelvis blir enslige, lavt utdannede menn på bygda ofte omtalt med forakt i riksmediene. Resultatet er et innbitt hat mot den såkalte kultureliten.

Å snakke om løsninger i en vanskelig situasjon er nødt til å lyde naivt. Likevel: Kampen mot mobbing i skolene og på nettet må intensiveres. Den bebudede kjærligheten og åpenheten etter 22. juli må utvides til å gjelde alle. Og da mener jeg virkelig alle, ikke bare de du liker og synes synd på, men også de du liker å se ned på.

Ut av våpenskapet