Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ut av virkeligheten

Filmskapere og historikere vil aldri bli bestevenner. Men de trenger hverandre.

FIKSJONENS FLÅTE: Når filmskapere låner fra levde liv og historiske begivenheter, er halve markedsføringsjobben gjort. De må ikke gi noe tilbake. Men de burde komme de som vet hvordan det var, i møte.
FIKSJONENS FLÅTE: Når filmskapere låner fra levde liv og historiske begivenheter, er halve markedsføringsjobben gjort. De må ikke gi noe tilbake. Men de burde komme de som vet hvordan det var, i møte. Vis mer

- Å nei, nå ryker det!

Den lille gutten på seteraden bak meg i kinosalen hvisker oppspilt til pappa. Kon-Tiki har kastet provisorisk anker utenfor atollen Raroia, i påvente av bølgen som skal løfte dem over revene. Men ankertauet gnisser mot en undersjøisk stein. Hva skjer om det slites over? Gutten vet ikke helt om han våger å se på.

Selvsagt ble det debatt i det medierte kjølvannet etter «Kon-Tiki». Det blir jo det når populærkulturen gjenforteller en historisk hendelse på sine premisser. De som skal lage brød og sirkus, står steilt mot de som vet hvordan det egentlig var. Juristene Hans Marius Graasvold og Eirik Djønne mente i Aftenposten at filmens fri gjendiktning av Herman Watzinger stred mot personvernprinsippet. Det ville i så fall gjelde mange av historiens mest kjente filmer. I Oscar-vinneren «Kongens tale» blir for eksempel Winston Churchill brukt som nær alliert av kong George VI og garantist for kongens karakter. I virkeligheten var relasjonen anstrengt.

Forholdet mellom historiefaget og populærkulturen er preget av gjensidig skepsis og gjensidig avhengighet. Historikerne underkjenner ofte hvor viktig populærkulturen er for interessen for feltet deres. Når historien er mer enn tørre fakta i en skolebok for mange mennesker, er det nesten alltid takket være oppjazzet og meddiktende populærkultur. Mange ble først kjent med skikkelser som Mozart og Florence Nightingale gjennom de barnevennlige og rosenrøde biografiene i «Historien om»-serien. Om navnet «Julius Cæsar» blir nevnt, vil mange tenke på tegneserieversjonen fra Astérix — som forøvrig er en presis karikatur av antikke Cæsar-byster. Disse historiene fortsetter å engasjere fordi de blir fortalt om og om igjen, tilpasset nye generasjoner og deres alder og forhåndskunnskaper. Prisen å betale er at grensen mellom fiksjon og virkelighet viskes ut, og at personer som har levd, blir en slags eventyrfigurer eller symboler.

Velturnerte «Kon-Tiki» har kraft til å vekke en ny bølge av begeistring for Thor Heyerdahls halsbrekkende havferd, og gjøre det til en levende referanse for nye slektsledd. Antagelig var det en riktig vurdering av filmskaperne at de trengte en forbeholden stemme i filmen, en som kunne minne publikum på hva for et hasardiøst foretagende dette var. Den Oscar-vinnende dokumentaren om Kon-Tiki-eventyret fra 1950 er preget av en påfallende pyttsann-holdning. Heyerdahls lyse stemme forteller om hvalhaier og korallrev like lakonisk som om han skulle berettet om en svipptur innom Ica. Slekt og venner som reagerte på at den stødige Herman Watzinger ble fremstilt som «feig og engstelig» (før de hadde sett filmen), tok muligens ikke høyde for at engstelse iblant er reinspikka common sense.

Me norske regissører bør merke seg debatten, og sårheten i den. For om historien er avhengig av populærkulturen, er også populærkulturen avhengig av historien. De som gjenforteller historiske begivenheter på film, låner fra levde liv. Virkeligheten har gjort halve markedsføringsjobben for dem. Og de trenger ikke gi noe tilbake. De som vil la seg rive med av filmen er så mange — 160 000 for «Kon-Tiki» i åpningshelgen — og de som kjente den virkelige Herman Watzinger er så få, så lette å valse over. Filmskaperne bak «Kon-Tiki» kunne ofret noe av tydeligheten, spredd innslaget av uro på flere av aktørene, ikke vært så opptatt av å bygge opp både mentale og fysiske kontraster uten rot i virkeligheten. Det fantes andre veier å gå enn å gjøre én av de reisende ugjenkjennelig.

Historikerne og filmskaperne kommer aldri til å bli bestevenner. Men filmskapere kan bli mindre enøyde. Historikere kan bli mer romslige. Det er alltids mulig å komme litt nærmere hverandre.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media