Ut fra den andres ansikt

Den franske filosofen Emmanuel Levinas (1906- 1995) har, med rette, fått ry på seg for å være utilgjengelig. Og en kan i utgangspunktet spørre hvorfor han gjør sin lære, som angår oss alle, så vanskelig at den bare er tilgjengelig for de få.

Et svar kan ligge i det at Levinas' lære befinner seg i etikken. Han skriver et sted: «Diakonien går forut for dialogen.» Og det er et utsagn som berører de språklige forhold. Det er ikke et tankens klare språk han utformer, men et omtankens følsomme språk.

I begynnelsen var omtanken, etikken. Men Levinas begynner ikke ved beynnelsen. Han ender der. Levinas' begynnelse var i dialogen, altså i filosofien, i den disiplinen som kalles fenomenologi. Hans første verker i 30-årene var en kritikk av fenomenologiens grunnleggere Husserl og Heidegger. (To som også var hans lærere.) Levinas' kritikk gikk på fenomenologiens innlemmende holdning til verden og væren, det at erfaring og tenkning hviler på en totaliseringsidé. Han fattet interesse for det som faller utenfor, det som avvises som utenkelig, uerfarbart, usansbart og uinteressant.

Det fenomenologisk uinteressante ble hans gebet, værens skyggeside, det som ikke helt ut har værens-status, som har sin ekvivalens i det Herman Wildenvey omtaler som «ensomme ting». De ensomme ting kaller på dikteren. Også Levinas må ha følt det kallet. Han vender seg fra fenomenologien mot de ensomme ting, det som ikke har ord, stand og begrep i menneskets skrift.

En kunne kalle Levinas de ensomme tings talsmann. Han slår et slag for det som ikke har en plass i sola, i erkjennelsens lys; for dette andre som er «annerledes enn våren», denne skyggeverden bortenfor livets fylde, tingenes tydelighet og det språklig utsigbare.

Levinas finner dette ikke-helt-ut-værende i erfaringer vi alle gjør oss. Vi erfarer det for eksempel i søvnløsheten der bevisstheten ikke våker, men holdes våken av noe ubestemmelig noe. Bevisstheten uthules. «Det vi kaller jeget oppslukes av natten, hviskes ut, avpersonaliseres, kveles av den.» Det spørsmålet Levinas stiller implisitt synes å være: hvorfor har det som ikke er, ikke er fordi det unndrar seg den deskriptive fenomenologi, slik makt over oss? Mennesket har i seg en medfødt higen etter det uendelige, etter et liv utover vår tilmålte liv i tiden. De ensomme ting, erfaringen av en væren i ebbe i søvnløsheten kan bringe oss på sporet av denne uendeligheten.

I et essay fra 1948, «Virkeligheten og dens skygge», søker Levinas tilsvarende erfaringer i estetiske forhold. Men Levinas inntar en kritisk holdning til kunstverket, Han omvurderer de estetiske verdier. Vi er blitt oppdratt til å glede oss over det vakre i kunsten: «A thing of beauty is a joy forever.» Men kunstverket tar dessuten livet ut av tiden og eksistensen, hevder Levinas. Han ser ikke den flyktige gratien i Mona Lisas smil. Han ser en tilstivnet evighet. Kunstens evige øyeblikk er et øyeblikk som har stanset opp. Mona Lisas smil illuderer evighet. Vi higer etter evighet. Mona Lisas smil gir oss stener for brød.

Interessant i denne forbindelse er ikke minst Levinas syn på kritikken. Kritikerens oppgave er ikke å kanonisere kunstverket, eller å bevare det i dets kanoniserte posisjon. Kritikerens oppgave er å bryte kunstverkets fortryllelse, bringe det ned fra dets på-stedet-hvil-posisjon, sette det i sving, få det ut blant menneskene, føre det tilbake til livet og tiden.

Levinas' opphold i det estetiske ble kort. Man ventet en videreføring av den estetiske kritikken. «Mine tanker tok en annen vei,» sier Levinas.

Det var etikken som skulle ta hans tanker. Der estetikken trekker interessen vekk fra mennesket, der viser etikken oss det som medmenneske og bror. Og, som sitert innledningsvis: «Diakonien går forut for dialogen.» I etikken finner han også det som filosofien, fenomenologien, ikke kunne gi svar på: higenen etter det uendelige. Og det er ut fra den andres ansikt at denne higenen får sin begynnelse. Denne begynnelsen, denne før-dialogiske begynnelsen, kan også gi en forklaring på de språklige forhold hos Levinas. Levinas bringer oss bort fra det nivå der språket har en rent formidlende funksjon, der ordet som blir sagt er ment å formidle den tanke som er tenkt. Han bringer oss til et tidligere nivå der ordet er i sitt sigende og tanken i sin tilblivelse. Språket følger tanken fra dens spede begynnelse, dens utprøvinger og krokveier, tankens bevegelser fastholder ordet.

Her skal jeg imidlertid forsøke å fastholde, fange opp, to tilbakevendende temaer i Levinas' etikk. Det ene springer ut av beretningen om Kain og Abel i Første Mosebok. Kain slår Abel i hjel fordi Abels offer, og ikke hans, tekkes Herren. Herren setter sine øyne i Kain og spør: «Hvor er Abel din bror?» Og Kain svarer: «Skulle jeg vokte min bror?» Kain svarer ikke slik fordi han er forherdet og vil utfordre Herren. Kain var i god tro da han slo i hjel Abel. Herren straffer Kain. Han våkner til samvittighet. Han blir seg sin forbrytelse bevisst. Han blir en angrende synder. Han sier: «Min misgjerning er større enn jeg kan bære.» Fra å være utenfor det etiske, der enhver er henvist til seg selv og er seg selv nærmest og nok, tar Kain steget inn i det etiske der alle har ansvar for alle, der alle pålegges å være sin brors vokter. Vi underlegges den etiske fordring.

Historien om Kain og Abel er historien som gjentar seg. Og ikke minst i vårt århundre med de totalitære politiske ideologier som på død og liv skal settes ut i livet. Brodermordet er systematisert, det er et spørsmål om transport og krematorieovners kapasitet.

Levinas ber oss vende blikket mot vår bror. Og her nærmer vi oss et annet hovedtema, det som altså er det springende punkt i hans etikk: den andres ansikt. Det er ikke det som er positivt gitt i den andres ansikt vi skal være vare for. Ikke det som er av fenomenologisk karakter, som kan erkjennes og tilegnes, innlemmes i det som allerede er tilstede innenfor vår horisont. Vi skal være vare for det som er fundamentalt forskjellig, det som egentlig ikke er tematisert i ord og begreper, det som er før dialogen. Slik kan forholdet til den andres ansikt bli umiddelbart etisk. Sartre kaller den andre «et hull i væren». Også i Levinas' etikk er det som om det åpnes et hull, men et hull mot noe. Det å møte den andres ansikt er som å se døden i ansiktet. Det er en drastisk hendelse, en rystelse. Det hender når jeg ser i den andres ansikt det som ikke er for meg, det som går utover mitt liv, det som er før og etter. Det påkaller meg fra en fortidens fortid og en fremtidens fremtid. Det pålegger meg et ansvar for den andre. For denne døden vi ser er ikke et ingenting. Den har etterlatt et spor, som er et spor av det uendelige. Noe har ankommet den andres ansikt fra uminnelige tider, og forlatt det igjen og etterlatt et spor. Og det sporet tilhører diakoniens orden. Og vi opplever det altså som en etisk fordring. Og vi vekkes slik Kain ble vekket, men før brodermordet skjer.

Det er i de siste årene utkommet to Levinas-bøker på norsk. «Den annens humanisme» er en essaysamling fra 1972 som tematiserer, diskuterer, problematiserer den etiske fordrings vilkår i vår tid. Den er oversatt av Asbjørn Aarnes. Og det til et norsk som har noe å fortelle dem som mener at norsk er et ordfattig språk og at riksmålet er stivt. Oversettelsen griper nettopp de subtile bevegelsene, de fine nyansene i Levinas' stil. Den er følsom for tanken som tenkes og ordet som sies. Oversettelsen ledsages av omfattende kommentarer og to innførende essays.

«I sporet av det uendelige» er en debattbok om Levinas. Bidragsyterne kommer fra forskjellige fagmiljøer. Og de tilbakevendende grunntemaer hos Levinas drøftes og presenteres i et vidt spektrum. Levinas fra A til Å! Boken er redigert av Asbjørn Aarnes og Hans Holstad.