Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ut i Europa

Vi har fått en bil. Selvfølgelig ble vi glad for bilen som mine sjenerøse sviger-foreldre har donert oss. Det er baredet at det følger forpliktelser med å eie en privatbil.

JEG TENKER ikke på forurensing og dyr bensin. Jeg tenker på at når man eier en personbil, må man før eller siden kjøre på bilferie ut i Europa. Har man barn, bør man helst kjøre til Legoland. Jeg vet hvordan det er å aldri komme dit. Da jeg var liten, forbannet jeg meg på at mine barn skulle få oppleve det. Nå, som bileier og småbarnsmor, er jeg ikke så sikker lenger.

Foreldrene mine er gode mennesker. De prøvde virkelig å frakte oss ut i Europa. Riktignok sto de hardt på nei-barrikadene i 1972, men jeg tror like fullt at de hadde et ønske om å se hvordan det europeiske fellesskapet fungerte i praksis. Dette var før flytrafikken skjøt fart, og bilferie var fortsatt det beste alternativet. Eller var det det? Gang på gang forsøkte vi, og gang på gang endte vi opp på en luftmadrass hos ei tante på Tåsen. Vi hadde fått nok av bilferie. 50 mil er langt nok.

DET VAR IKKE NOE galt med verken tanta eller luftmadrassen. Det var helt OK å feriere på Tåsen. Høydepunktet besto i en årlig utflukt til IKEA. Der hoppet broren min og jeg i baller, mens mamma brukte hysterisk masse penger på ting hun ifølge pappa aldri ville få bruk for. Da vi passerte sju, ble vi imidlertid for gamle til å hoppe i baller, og møbler interesserte oss definitivt ikke.

Tåsen var som sagt OK, men den obligatoriske «Hva gjorde du i sommerferien?»-stilen ble ganske skranten dersom man skulle holde seg til realitetene. Selv om jeg kunne skilte med titler som: «Da det gikk hull på luftmadrassen» eller «Folkelivet på Karl Johan», resulterte det aldri i mer enn en svak Meget. Selvfølgelig kunne jeg ha skrevet om hvordan det virkelig var, men sånne ting må man ha perspektiv på. Jeg gjør det nå i stedet:

STREKNINGEN Sommarøya- Stor-Oslo omkring 1980:

Vi kjører langs Åkrafjorden. Den er lang, smal og svingete. Det er her mamma pleier å spy. Før hun spyr, stopper vi alltid og kjøper en lokal delikatesse. Åkrafjordpølse er ganske godt. Mamma er spesielt glad i det. Hun spiser ganske masse og insisterer på at hun ikke er kvalm. Etter en kilometer og to ser selvfølgelig pølsa dagens lys på nytt. Mamma lager de utroligste lyder. Noe av pølsa havner på bilsetet. Jeg og broren min spiller uanfektet bilbingo i baksetet. Det skal mer til enn litt spy for å sette oss ut av spill. Pappa kjører innbitt videre.

- Det er 50 her, sier mamma.

Pappa kjører i 80.

- Det er 50 her, sier mamma igjen. Litt høyere denne gangen.

Pappa svarer at han er i stand til å vurdere dette, og fortsetter å kjøre i 80.

- Du kommer til å drepe oss alle sammen, sier mamma.

Pappa speeder opp til 90.

Broren min dropper bilbingoen. Han hyler henrykt at pappa må kjøre forbi den blå Forden som ligger foran oss

Jeg ser at en blå Ford vil gli fint inn i bilbingorekken min. Alt jeg trenger er en hvit Mazda og jeg er i havn.

- Herregud, hyler mamma. Pappa har tatt utfordringen fra broren min og ligger på sida av Forden i 120.

- Enten så holder du kjeft, eller så får du kjøre bilen selv, sier pappa.

Mamma kan ikke kjøre bilen selv. Hun har ikke en gang sertifikat, og det vet pappa godt. På 80-tallet hadde ikke alle mødre sertifikat. Det tok de ikke før barna var flyttet ut og tomheten holdt på å kvele dem. Mamma var for øvrig 45. Etter å ha hatt lappen i noen uker, presterte hun å dukke opp på pappas jobb for å spørre høyt og skingrende om hvordan man fylte bensin. Pappa kom aldri over det, og kollegene hans lot ham ikke glemme det heller.

- Stopp bilen, jeg vil ta toget hjem, sier mamma.

- Det går ikke noe tog her, sier pappa, - men bare vent til vi kommer til Drammen, så skal jeg tidsnok sette deg av.

JEG VIL IKKE AV i Drammen. Jeg vil ut i Europa, men den som er med mamma, får alltid mest is. Akkurat da ser jeg en hvit Mazda. Den kjører fort forbi. Fortere enn pappa til og med. Kanskje er det derfor broren min ikke legger merke til den. Jeg sier at nå har jeg bingo. Broren min sier at det ikke gjelder så lenge han ikke har sett bilen. Jeg syns det er urettferdig og begynner å rope bingo, bingo, bingo. Broren min begynner å lugge og jeg skriker. Slik holder vi på helt til pappa svinger av veien og sier at han ikke kjører en meter før alle har roet seg. Mamma tørker vekk åkrafjordpølsa fra munnviken og ser tiltrekkende nok ut til at pappa bestemmer seg for å ikke sette henne av i Drammen likevel.

Fortsatt er vi bare i Vinje i Telemark. Mamma er som alltid lett euforisk etter å ha fått et glimt av Aasmund Olavsson Vinjes barndomshjem. Hun foreslår at vi skal spise kjøttkaker på ei veikro, på tross av at pappa mener det er best med medbrakt niste. Han forteller om den gangen (det var like etter krigen, og folk hadde ikke så mye) han spiste et helt kneippbrød med en fårepølse. Ingen blir særlig imponert. Jeg føler meg ganske voksen og bestiller en voksen porsjon kjøttkaker.

- Du kommer aldri til å spise den opp, sier pappa.

- Jo, jeg er fryktelig sulten, sier jeg.

Mamma sier at jeg selvfølgelig skal få så mye mat jeg bare vil.

Jeg spiser to kjøttkaker og en potet. Da er det fortsatt to poteter og to kjøttkaker igjen.

- Nå orker jeg ikke mer, sier jeg.

- Nei, nei, sier mamma.

Pappa sier ingenting, men etter at han har spist sine kjøttkaker, mine kjøttkaker og broren min sine kjøttkaker, sover han en time i bilen, mens mamma finner et Samvirkelag der hun etter pappas begreper går amok.

SÅ FORTSETTER VI på veien mot Europa. Det hersker fred og fordragelighet i bilen. Pappa holder seg til fartsgrensene hele tida. Bare en gang kjører han i 65 i 60-sonen. Da blir han stoppet i fartskontroll.

- Jeg sa det, jeg, sier mamma.

Pappa sier ingenting, mens broren min, som er ganske snartenkt, allerede har omsatt størrelsen på boten i kroneis.

Vi kjører videre i taushet. Idet vi passerer Drammen, sier mamma forsiktig: - Hva om vi bare dro til tante Asta på Tåsen? Jeg mener, Legoland kan vi jo alltids ta neste år?

Akkurat slik var det å være på biltur på 80-tallet. Når jeg tenker meg om, vil jeg heller kjøre Signatur-tog i 210 kilometer i timen enn å dra på bilferie.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media