Etter 19 runder i landets fylkeslag sendte et utspekulert slag under beltestedet Knut Arild Hareide ned for telling. I det blå hjørnet var det nemlig konspirert: Ut med dommeren, inn med statsministeren. I resten av kampen holdt hun sin voktende hånd over høyresidens mann, Kjell Ingolf Ropstad.
Dersom vi kan stole på VGs avsløringer, var det famøse abort-spillet planlagt på høyeste nivå. Sammen med sine to nestledere skal Erna Solberg ha møtt KrFs nestledere for å hjelpe den blå siden til seier.
Det hører med til historien at Knut Arild Hareide skal ha anbefalt sine nestledere om å ta et møte med Solberg. Men det er høyst tvilsomt at han sendte dem dit vel vitende om at de skulle forhandle om abort, samt bruke det som selve trumfkortet i kampen om å få ham erstattet som partileder.
Naivt? Ja, kanskje. Samtidig ga nestlederduoen hele tiden uttrykk for at de var sammen om å lage en ryddig prosess. Det gjorde alle, også i andre partier. Det er liten tvil om at Ropstad og Solbergs vending kom uventet på Hareide.
Høyres generalsekretær er i alle fall ingen tilhenger av slikt spill. Knappe to uker før KrFs ekstraordinære landsmøte fortalte han NTB at det «er ufint å utnytte og forsøke å kuppe politiske partier for å oppnå et særskilt vedtak. Jeg håper ikke at KrF opplever det i den prosessen partiet er inne i nå.»
Utspillet fra Ropstad og Solberg har alltid sett koordinert ut, men først bare av Høyres kommunikasjonsfolk som ville lage fordelaktige presseutspill. Det ser nå ut til å ha vært oppfølging av en dypere strategi.
Drøftet KrFs veivalg med Høyre
Nå tyder mye på at Solberg har gått bak ryggen på lederen for et annet parti, med mål om å felle ham. Det er meget spesielt, for å låne statsministerens egen formulering, og en sjelden begivenhet i norsk politikk. Maktkamper internt i partier er både hyppige og blodige. Men det finnes ikke mange eksempler på at politikere i andre partier, dertil statsministeren selv, aktivt trekker i trådene i andres rekker.
Så mye for å la KrF ha prosessen i fred.
Dersom Erna Solberg kunne lokke med et garantert og klarert gjennomslag i en åpen debatt om abortloven, ville saken kanskje vært en annen. Men verken hun eller Ropstad kunne være sikre på utfallet. For hva visste kulturminister og Venstre-leder Trine Skei Grande om avtalen? Hva visste Siv Jensen?
Hvis Solberg forhandlet på vegne av hele regjeringen uten å involvere de andre regjeringspartiene, har Venstre og Frp grunn til å føle seg lurt. Hvis Solberg har lovet bort uten å vite at regjeringen er med på det, har hun holdt KrF for narr. Hvis Solberg og Ropstad begge har visst at det aldri ville bli noe av, men har holdt fram med strategien likevel, har de begge lurt både KrF og Hareide.
Med det resultat at sistnevnte trolig må gå av som partileder. Hvis misnøyen med Solbergs innblanding eskalerer, setter det hele forsoningsprosessen i spill. Det er ikke sikkert dette setter igang en omkamp, men vil trolig sementere splittelsen i partiet.
Uansett utfall er det ingen ideell måte å gå seirende ut av ringen på for verken Ropstad eller statsministeren. Dette hefter allerede ved førstnevnte i en framtidig lederkamp i partiet.
