«Atlantic Crossing»

Ut mot NRK-serie: - Skammelig

Rødt-politiker Mímir Kristjánsson går hardt ut mot framstillingen av aprildagene 1940 i NRKs storsatsing «Atlantic Crossing».

STORSATSNING: Sofia Helin, Tobias Santelmann, og Kyle MacLachlan spiller hovedrollene i det historiske dramaet «Atlantic Crossing». Video: NRK Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

I et innlegg på Facebook tirsdag forrige uke gikk forfatter og Rødt-politiker Mímir Kristjánsson hardt ut mot framstillingen av aprildagene 1940 i NRK-storserien «Atlantic Crossing».

Da Dagbladet ringer, understreker Kristjánsson at han er innforstått med at det dreier seg om en dramaserie – men mener det er viktig å holde tunga rett i munnen likevel.

- Det jeg reagerer på er at statsminister Nygaardsvold og hele regjeringen hans framstilles som hysteriske, feige og helt ute av stand til å foreta seg noe som helst fornuftig i disse aprildagene, sier han til Dagbladet.

Johan Nygaardsvold (1879-1952) ble statsminister for Arbeiderpartiet i 1935, og ledet eksilregjeringen i London fram til 1945.

Kristjánsson understreker at han bare har sett den første episoden da han snakker med Dagbladet.

«Atlantic Crossing»-regissør Alexander Eik avviser kritikken.

- Det er hyggelig at den historieinteresserte Kristjánsson engasjerer seg. Men påstanden om at vi framstiller «hele regjeringen» som «hysteriske og feige» er feil, skriver han blant annet i en e-post til Dagbladet. Les svaret hans lenger nede i saken.

Historiker Ole Kristian Grimnes gir både Kristjánsson og Eik delvis rett. Ekspertens dom kan du lese nederst i saken.

«Atlantic Crossing» hadde premiere på NRK 25. oktober. Dagbladets anmelder kalte den en «intetsigende såpeopera», og trillet en toer på terningen.

- Fet historie

Mange kjenner til møtet 10. april 1940, hvor kongen avviste tyskernes krav om at regjeringen skulle gå av. Men allerede dagen før hadde utenriksminister Halvdan Koht avlevert den samme beskjeden til tyskernes sendemann Curt Bräuer.

Likevel, mener Kristjánsson, har det hos mange festet seg en forestilling om at Norges «nei» var kongens initiativ. «Atlantic Crossing» bidrar til å sementere denne oppfatningen, mener han.

- Det framstår som om han tar den avgjørelsen helt alene, mens regjeringen bare fjaser rundt og er nervøse for å dø. Den fortellingen er feil, sier Kristjánsson.

Samme innvendingen hadde han i sin tid mot Erik Poppe-regisserte «Kongens nei» (2016).

- Det er jo en fet historie. Det passer oss veldig godt, men det var dessverre ikke så enkelt.

KRITISK: Forfatter og Rødt-politiker Mímir Kristjánsson. Foto: Terje Bendiksby / NTB
KRITISK: Forfatter og Rødt-politiker Mímir Kristjánsson. Foto: Terje Bendiksby / NTB Vis mer

«Skurk»

Johan Nygaardsvold var langt ifra den «skurken» han seinere er blitt framstilt som, ifølge Kristjánsson. Framstillingen av Nygaardsvold og aprildagene i «Atlantic Crossing» er «i beste fall veldig karikert», mener han.

- Det som forsvinner fra denne fortellingen, er at det først og fremst var regjeringen Nygaardsvold, og ikke kongen, som sa nei til tyskerne. Kongens nei er mindre viktig enn regjeringens nei.

Kongen, påpeker han, fulgte grunnloven og stadfestet en avgjørelse regjeringen allerede hadde fattet.

- Mitt mål er ikke å dra verken kong Haakon eller kronprins Olav ned i søla. Vi kan gjerne hylle dem. Selv om kongens «nei» ikke var så enestående som vi later som, var det viktig at de sa nei, og at de reiste til slutt, sier han.

Kristjánsson peker på flere mulige forklaringer på at denne forestillingen har oppstått:

- En av dem er at vi elsker kongehuset vårt. Det gjør jeg og. Det finnes en idé om at det må bygges opp og hylles. Det er det enkleste nasjonale symbolet vi har.

- Villig til å bli i Norge

I kongehuset var det ulike syn på hva man skulle foreta seg i aprildagene.

- Kronprins Olav, som blir helten i «Atlantic Crossing», var villig til å bli igjen i Norge for å samarbeide med det tyske administrasjonsrådet, mens kongen forlater landet, sier Kristjánsson.

Slik ble det ikke. Kristjánsson støtter seg blant annet på bøkene til kongebiograf Tor Bomann-Larsen, som skildrer Olavs ønske om å bli i Norge i boka «Æresordet».

- Det bildet som tegnes av Olav i denne serien, i hvert fall så langt, er at han var en klippefast antinazist som ikke nølte et sekund, og som langt før regjeringen og noen andre var klar på at det måtte gjøres motstand.

Det er feil, mener Kristjánsson. Han sier han «nesten er villig til å vedde» på at disse nyansene ikke vil komme fram i «Atlantic Crossing».

- Det passer ikke inn i vår fortelling om et heltemodig kongehus.

AVVISER KRITIKKEN: «Atlantic Crossing»-regissør Alexander Eik. Foto: Heiko Junge / NTB
AVVISER KRITIKKEN: «Atlantic Crossing»-regissør Alexander Eik. Foto: Heiko Junge / NTB Vis mer

- Skammelig

Kristjánsson understreker at Olav trolig hadde edle motiver for å ville bli i Norge, og påpeker at dette på ingen måte er ensbetydende med å være nazisympatisør.

- Det kunne kanskje bidratt til mindre krig og mindre uro og ødeleggelser.

Han sier også at Olav i større grad enn sin far var tilhenger av en tanke som var vanlig i tida: at Tyskland og England burde stå sammen mot den virkelig fienden, som var Stalin og bolsjevismen.

- Derfor er det så rart at han skal framstå som en så utrolig klippefast antitysk stemme, allerede lenge før tyskerne kom til Norge, når vi vet at han vurderte en samarbeidslinje så seint som i juni 1940.

Skyggesiden av fortellingen om «kongens nei» er narrativet om den «feige» regjeringen, mener Kristjánsson.

- Det jeg synes er skammelig, er hvordan man portretterer regjeringen, de folkevalgte og Nygaardsvold. For å hausse opp kongehuset, er man nødt til å late som at alle andre var helt på trynet og i svime i de dagene.

- Urettferdighet

Han mener tvert imot at regjeringen sto stødigere i sin avgjørelse enn kongehuset gjorde.

- Der oppstår det en historisk urettferdighet, særlig mot Nygaardsvold, som blir stående igjen som en syndebukk.

Kristjánsson mener også at det hele blandes sammen med «håpløse machoforestillinger» i serien.

- Alle kongehusets medlemmer er sterke, staute og modige menn, som ikke er redde for invasjonen, og lille Nygaardsvold er feig og ynkelig. Jeg tror alle var ganske fortvila og redde i aprildagene 1940, og jeg tror ikke det var slik at de modigste og barskeste mennene tok de beste avgjørelsene.

Tendensen til å overforenkle i fortellinger om andre verdenskrig er gjennomgående, mener han.

- Det ser man jo i «Atlantic Crossing»: tyskerne må være så slemme at de skyter hunder uten grunn, de som er hysteriske må være jævlig hysteriske, og det er ikke måte på hvor god og kjærlig kronprinsen er som far, sier han, og konkluderer:

- Jeg mener ikke at Nygaardsvold var den store helten i 1940, men han var heller ikke den feige hysterikeren som han blir framstilt som nå.

- Feil

«Atlantic Crossing»-regissør Alexander Eik svarer i en e-post til Dagbladet. Framstillingen av Nygaardsvold-regjeringens motstand mot nazistene i «Kongens nei» har lite å gjøre med «Atlantic Crossing», mener han.

- Vi er ikke engang innom temaet, og regjeringen er faktisk knapt med i første episode av «Atlantic Crossing». Nettopp fordi «Kongens nei» skildret det så grundig. Og, i mine øyne, etterrettelig.

Eik utdyper:

- Nygaardsvolds redsel under angrepet, i kontrast til kongens og kronprinsens ro, er behørig skildret av mange øyevitner. Kristjánsson kunne likevel ha kritisert oss for å plassere statsministeren på Lillestrøm under bombeangrepet. Egentlig tok han og Hambro bil til Hamar.

Eik viser boka «9. april 1940 – et varslet overfall», hvor historiker Aage G. Sivertsen skriver:

«Nygaardsvold var både fysisk og psykisk utslitt. Han gråt og bønnfalt Hambro om at han måtte få forlate ansvaret (…) Statsministeren klarte rett og slett ikke mer.»

- Nervesammenbruddet på Hamar er ikke med i «Atlantic Crossing». Sånn sett slipper Nygaardsvold billig unna, skriver Eik.

- Åpenbar kritikk

Kong Haakons og kronprins Olavs antinazistiske holdninger, og deres frustrasjon over regjeringens «manglende beredskapsvilje» før krigen, er godt dokumentert, mener han.

- «Både min far og jeg var fortvilte over tingenes tilstand, men kunne lite gjøre. Regjeringen var neppe i tvil om hva min far mente», sa kong Olav seinere.

Eik hevder videre å ha funnet et brev i USA under arbeidet med serien, skrevet av kronprins Olav og sendt til president Roosevelt:

- «Mitt uheldige land, som fullt og helt trodde på sin nøytralitet, ble tatt, så å si, med buksene nede». En åpenbar kritikk av regjeringen.

Det er imidlertid riktig at kronprins Olav i juni 1940 foreslo for regjeringen at han skulle bli igjen i landet, skriver Eik.

- Men å bastant si at han dermed «vurderte en samarbeidslinje», blir litt unyansert. Et av scenarioene som ble drøftet, var at kronprinsen skulle la seg ta til fange, som inspirasjon til fortsatt motstand. Dette ble i stedet general Ruges lodd. Vi skyver ikke dette under teppet, kronprinsens forslag er med i episode to av «Atlantic Crossing».

Ekspertens dom

Dagbladet har lagt uttalelsene fra Kristjánsson og Eik fram for historiker Ole Kristian Grimnes, som er ekspert på norsk okkupasjonshistorie.

- Kristjánsson har helt rett i at kongens nei ikke var avgjørende. Men Norges nei var heller ikke vedtatt på forhånd av regjeringen, selv om utenriksministeren hadde vært i møte med tyskerne, sier han til Dagbladet.

Avgjørelser av dette omfanget ble fattet i statsråd.

- Så det var regjeringen og kongen som sammen, i Nybergsund 10. april, offisielt avvise tyskernes krav om å innsette Quisling som statsminister.

Han har selv sett «Atlantic Crossing», og sier seg delvis enig i kritikken. Men ikke helt:

- Nygaardsvold blir framstilt nokså endimensjonalt. I serien er han jo veldig puslete, men kanskje ikke så voldsomt som Kristjánsson skal ha det til.

Han gir både Kristjánsson og Eik delvis rett:

- Det stemmer at Nygaardsvold ble deprimert, og delvis forsøkte å skyve ansvaret fra seg. Den andre siden er at han til slutt mannet seg opp, fortsatte som statsminister, og avviste Quisling.

Kommunikasjonssjef Guri Varpe ved kongehuset skriver i en e-post til Dagbladet at de ikke ønsker å kommentere saken.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer