Ut og kjøpe regnskog

Norge skal bruke 15 milliarder på å kjøpe regnskog. Men hvordan?

Milliarder av kroner har vært brukt på regnskogvern. Resultatene har ofte vært skuffende. Den første feilen en kan begå er å tro at Norges nye regnskogsmilliarder er noe helt nytt, og at disse erfaringene derfor ikke er viktige. Utviklings- og miljøvernminister Erik Solheim kommer farlig nær dette når han i samme oppslag sier at «det er sikkert ti tusen økonomer i verden som kan beskrive alle hindringene i kampen for å redde regnskogen». De andre 9.999 må svare for seg, men Erik Solheim bør lytte nøye til økonomer og andre som kjenner problemene ved å redusere avskoging. Det er den eneste måten for å unngå fallgruvene og lage gode framtidige prosjekter og politikk. Alt annet er strutsepolitikk

Den andre feilen en kan begå er å forveksle ordene «billig» og «enkelt». Stern-rapporten argumenterte for at redusert avskogning er billig, og billigere enn de fleste andre klimatiltak. Tankegangen er enkel: Hovedårsaken til avskogning er rydding av skog til jordbruksland. Verdien av jordbruksproduksjonen er ofte meget lav. Ved å betale litt mer enn denne verdien til de som eier skogen kan en kjøpe skogvern. I utgangspunktet er dette en god ide, tatt rett ut av læreboka i miljøøkonomi. I praksis er den meget utfordrende å gjennomføre.

For hvem eier skogen? Store skogområder preges av uklare rettigheter. Staten er ofte den formelle eieren men mangler kapasitet til å håndheve loven. «Jungelens lov» dominerer derfor i halvparten av Amasonas, og i store deler av Indonesia, Kongo og andre regnskogsland. Det er overlappende rettigheter mellom lokale innbyggere, immigranter, kommersielle selskaper og staten. Konflikter – ofte voldelige – er utbredt, og deler av Amasonas har noen av de høyeste drapsratene i verden. Nyrydding av skog er også en måte for å etablere private eiendomsrettigheter, hvor førstemann med øksa eller motorsaga sikrer seg jorda. Hvem skal en betale i en slik situasjon?

Regnskog befinner seg ofte i avsidesliggende områder. Dårlig infrastruktur og store avstander til markeder er nettopp hovedgrunnen til skogen er bevart. Det betyr også at myndighetenes muligheter for kontroll er svak, og mange av områdene er såkalte «statsløse territorier». Selv om en har funnet eieren og betalt han for å la være å hugge skogen, så er det ingen til å passe på at den ikke hugges neste dag.

Mye av avskogingen er ønsket politikk. I Indonesia og Malaysia foregår en storstilt satsing på oljepalmeplantasjer. Bare i Indonesia alene er 56 millioner dekar plantet, hvor det i stor grad før var naturskog. Brasil satser stort på soya og kvegdrift. I prinsippet burde myndighetene skattelegge eller på annen måte begrense konvertering av skog ut fra de uheldige miljøeffektene avskoging har. Men ofte har myndighetene stimulert til økt avskoging fordi innflytelsesrike grupper tjener store penger på det.

Hvordan skal Norge kjøpe regnskog for 15 milliarder i dette markedet? Tre forslag står sentralt i den internasjonale debatten.

Tall for avskoging er meget usikre i de fleste u-land, spesielt i Afrika. Pålitelige data er helt nødvendig for å gi belønning for redusert avskoging. Brasil er et foregangsland på dette området. En rask offentliggjøring av avskogingstall basert på satellittbilder fører til en aktiv debatt og press på myndighetene. En stor del av milliardene bør derfor brukes til å styrke landenes kapasitet til innsamling og bearbeiding av skogdata.

Forslag nummer to er konkrete verneprosjekter. En rekke bistands- og miljøprosjekter har de siste tiårene forsøkt å redusere avskogingen. Det er kompliserte prosjekter med varierende suksess. Enda vanskeligere blir det når en skal belønne oppnådde resultater. Det krever tallfesting av «business as usual»-alternativet – hva ville avskogningen vært uten tiltak? Dessuten må en forhindre at avskogingen flyttes til andre områder («lekkasje»). Det er enklere å vaksinere mot meslinger, bygge skoler og veger enn å endre insentiver til brukere av tropisk skog og å innføre institusjoner som håndhever skogvern. Det er også grunn til å minne om at skogplanting allerede er inkludert i «den grønne utviklingsmekanismen» (CDM) i Kyoto-avtalen. Resultatet så langt har vært nedslående: Et altfor komplisert regelverk har ført til at bare ett prosjekt til nå er godkjent.

Verneprosjekter kan lett bli for dominerende i den norske støtten fordi de er attraktive: De er ufarlige for vertslandene, Norge trenger konkrete demonstrasjonsprosjekter, og miljøorganisasjonene driver slike prosjekter og det vil dryppe på dem når det regner i regnskogen.

Skal avskogingen reduseres så det monner må landenes egen politikk og innsats endres. Enkeltprosjekter er dårlige redskaper for å oppnå det. Flere land har foreslått en internasjonal klimaavtale med nasjonale mål for redusert avskoging. Belønningen vil skje ut fra oppnådde reduksjoner i forhold til vedtatte mål. Landene vil få direkte insentiver til å sette inn tiltak på de områdene hvor det monner: Endre grunnleggende politikk når det gjelder tildeling av tømmer- og landkonsesjoner, ansvarliggjøre selskaper som bryter loven, styrke lokale myndigheter og deres kapasitet for skogvern, og fjerne subsidier som stimulerer avskoging. Norge og andre land kjøper regnskog og betaler etter oppnådde resultater.

Den største utfordringen ved en slik modell er å fastlegge nasjonale mål for avskoging. De fleste argumenterer for å ta utgangspunkt i historisk tall, med justeringer for inntektsnivå (mindre ambisiøst for fattige land) og muligens også tidligere politikk (ikke straffe land som har klart å redusere avskogingen). Til syvende og sist er fastleggingen av utslippsmål et forhandlingsspørsmål. Dersom målene blir lite ambisiøse risikerer Norge og andre land å bruke regnskogpenger på reduksjoner som ville kommet uansett. For regnskogsland er situasjonen motsatt: Lave mål betyr mer penger. Dette er klimaspillet, med milliarder i potten for store regnskogsland.

Den virkelige testen på om Norge lykkes med sine 15 milliarder er om de bidrar til en internasjonal avtale med klare nasjonale mål for avskogning og belønning ut fra disse. Underveis vil vi lære at trær ikke vokser på penger. De vokser på ting som bare i begrenset grad kan kjøpes for norske kroner.