Ut og stjæle historier

Per Petterson ser historier under hver stein og kan finne på å bruke dem i sine bøker. Kona hans er blitt nervøs.

Det er mange som venter spent på Per Pettersons neste litterære steg. Ventetida etter «I kjølvannet» fra 2000 er over - nå foreligger romanen «Ut og stjæle hester». Handlingen foregår på to tidsplan, og det er den aldrende Trond Sander som ser seg tilbake i livet, til sommeren 1948 og ferien på ei seterhytte med faren. Stedet er ikke ulikt Hobøl hvor forfatteren selv er bosatt.

Det er en stille, men intens beretning fra et landskap ladet med overraskelser og svik.

Han fra Oslo

Det er liksom denne høsten Per Petterson skal gjøre det . Ta steget fra statusen som svært verdsatt forfatter av kritikere - til å nå ut til det brede lag av lesere. Les: han har fått hovedbok i bokklubb. Gudene skal vite at hans forfatterskap fortjener det. Selv har den gamle Veitvet-gutten et godt sted å trekke seg tilbake til om viraken nå skulle bli av det svært utmattende slaget. På tiende året er han bosatt i Søndre Høland.

- Jeg ble regnet for å være svært urban da jeg gikk svartkledd inne i Oslo. Mange lurte på hvordan det ville gå i Høland. Men jeg er god til å tilpasse meg. Det er jo ikke det at jeg ikke hadde vært i skauen før. Da jeg vokste opp på Veitvet var det massevis av skog rett bak der vi bodde. Når det er sagt vil jeg aldri bli helt hølending. Jeg kan bo der så lenge jeg vil, men vil alltid bli han «inne fra Oslo».

Petterson medgir at det landlige liv har påvirket forfatterskapet.

- Jeg kunne aldri ha skrevet ei bok som dette for 10 år siden.

Blå bøker

«I kjølvannet» var på mange måter en dypt personlig bok for Petterson. Der mistet romanfiguren, som forfatteren selv, sin familie i «Scandinavian Star»-ulykken. En klar tristesse henger også over forløpet i den nye romanen.

- Jeg skriver blå bøker. Men det er en bra blues. Positiv. Jeg synes selv jeg skriver morsomme ting også. Livet er veldig morsomt!

- Tronds forhold til faren er helt sentral i denne boka. Er det forholdet til din egen far du skriver om her?

- Nå er jeg ikke noe særlig for å psykologisere tolkninger ut av en litterær tekst. Som forfatter tror jeg på maksimal nærhet samtidig som du beholder profesjonaliteten. Men OK, det kan være et forsøk på å fylle igjen et tomrom mellom generasjonene. Faren min og jeg snakket dårlig sammen. Vi sluttet vel egentlig å snakke da jeg var 12.

Å bli eldre

Den første spiren til «Ut og stjæle hester» dukket opp nærmest slik uten videre.

- Jeg var sammen med svigerfaren min ved den elva han vokste opp. Han fortalte nærmest tilfeldig om ting han husket fra oppveksten. Det var ikke noe spesielt ved historien. Men det var selve måten han fortalte den på, som gjorde slikt inntrykk på meg. Han var nesten selvlysende. Tittelen på romanen dukket også tilfeldig opp. Det var en kompis som sa midt i en setning om hvordan han en gang hadde vært med på å stjæle hester.

- Det kan være farlig å si ting til deg, altså?

- Jeg blir ofte inspirert av ting jeg har hørt som kan kaste lys over mitt eget liv. De blir gjerne eksploatert inn i bøkene. Det er vel ikke helt bra. Kona er blitt nervøs av det, sier Petterson med et skeivt smil.

- Du er 51 år. Merker du alderen påvirke forfatterskapet på noe vis?

- Ikke spesielt. Det melankolske tilbakeblikk har alltid vært en motor for meg. Men det er klart at noe forandrer seg. Du mister evighetsperspektivet når du passerer 50.

- Og så er det en ting til.

- Hva da?

- Jeg har alltid funnet det jeg trenger av klær på Hennes & Mauritz. Plutselig en dag fant jeg ingenting der inne. «Hvor har de gjort av klærne mine?» tenkte jeg. Så så jeg de igjen. I vinduet til Dressmann. Da skjønte jeg at jeg var blitt eldre.

BY OG LAND: Per Petterson står kanskje foran et kommersielt gjennombrudd i høst med romanen «Ut og stjæle hester». Da er det ekstra fint med en rolig base ute på landet.